«Det føles som et opprykk til Eliteserien!»

Som nevnt i tidligere innlegg, var jeg i mars på audition for foredragsfirmaet Orator, et firma eid av Geir Lippestad og Agnete Sommerset. Å få muligheten til å være en foredragsholder i stallen til et slikt profesjonelt firma, og sammen med så mange andre dyktige foredragsholdere, er rett og slett en drøm. Å stå sammen med velrennomerte navn som Morten Krogvold, Stig Inge Bjørnebye, Geir Lippestad og Gard Eidsvoll, er veldig stort.

Trykk på bildet for å komme til Orator sin nettside.

Tirsdag denne uken signerte jeg kontrakten med daglig leder og manager Agnete, og fra nå av vil alle forespørsler gå gjennom Orator ved Agnete. Det blir en helt ny hverdag for meg, og jeg gleder meg til å utvikle mine foredrag i samarbeid med Orator. Akkurat nå føler jeg at jeg har tatt steget opp fra 5. divisjon til Eliteserien, og gleder meg til å nå ut til enda flere med mitt budskap.

Tusen takk til Ida og Yngve i ScanOut og Ingrid Wigdel, som har hjulpet meg med hhv. foto og tekst til Orators nettside.

Til slutt vil jeg takke Agnete og Geir som har gitt meg denne fantastiske muligheten – så får vi se om jeg er tilliten verdig 🙂

I heisen med Lippestad

Programmet med Lippestad og meg som satt fast i heisen ble vist på NRK i går. Tro det eller ei, men jeg har ennå ikke sett hele programmet. Fikk tilsendt programmet på forhånd av NRK, men klarte bare å se på i ti minutter. På mange måter var det overraskende personlig for meg. Jeg var jo fullstendig klar over at vi hadde hatt en svært åpen og ærlig samtale i heisen, men på en eller annen merkelig måte så fortrengte hjernen min at jeg var i en heis med skjulte kamera, så å se programmet ble nesten litt ubehagelig. Når det ble vist i går truet assistenten min med ordrenekt hvis hun ikke fikk se det. Jeg gjemte meg bak dataen min, men måtte selvsagt høre samtalen. Det som slo meg var, som mange av kommentarene poengterer, at dette konseptet er svært ærlig og usminket – det er lite fiksfaks rundt, og det er innholdet som er i fokus. Slik var det også da vi gjorde opptaket.

I over to timer satt Lippestad og jeg der, inne i en ekte heis, det var varmt, det var tett, men det var et overraskende godt rom for Den gode samtalen. Naturlig nok pratet vi mye mer enn det som ble vist på TV, og «stemmen» i heisen følte nok på mange måter at hun jobbet litt i motbakke, for samtalen mellom Lippestad og meg gled veldig naturlig. Vi kunne plutselig være over på et annet tema som stemmen hadde tenkt å spørre om. Vi følte derfor det ble svært få avbrytelser fra stemmen, det ble kort sagt en naturlig setting.

Det eneste unaturlige var avslutningen som dere så på TV, hvor vi ble bedt om å sitere eller synge en Godnatt-sang som betød mye for oss. Denne skulle vi synge mens heisen begynte å gå igjen. Men det gjorde den ikke, den satt fast for real …
Midtveis i opptaket måtte producerne bryte opp dørene for å gi oss litt luft. Det begynte å nærme seg badstue der inne, og i motsetning til meg, så hadde ikke Lippestad fått med seg vann. Stakkars mannen ble nesten svimmel av dehydrering … Anyway, da de skulle starte heisen igjen hadde tvangsåpningen av dørene ført til at den ikke ville starte. Teknikerne jobbet på spreng mens Lippestad måtte synge nattasangen til meg om og om igjen. Litt kleint, men mest koselig.

Så må jeg bare avslutte med en liten historie fra heisen. Ca. halvveis i opptaket fikk jeg skikkelig vondt i ryggen: «Ringeren av Notre Dame»-pukkelen min lå oppå en av kantene på rullestolen, og i all spenningen hadde jeg selvsagt glemt å tenke på at jeg skulle ha plassert meg litt bedre i stolen før jeg rullet inn i heisen. Men nå gjorde det altså vondt, og jeg satt fast i en heis, med en relatvit ukjent mann. Producerne hadde før opptak forsikret meg om at hvis jeg fikk problemer, så kunne de stoppe opptaket slik at assistenten min kunne hoppe inn og gjøre justeringer. Vi var midt i et dypt tema og jeg hadde ikke lyst til å avbryte flyten, derfor tenkte jeg som så: Lippestad er jo vant med funksjonshemma barn, det går sikkert helt fint om jeg spør han om å dytte fram ryggen min? Jeg så gjorde, og han så utførte – og det var det mest naturlige i verden. Jeg kjente med en gang at denne mannen har håndtert funksjonshemma folk før (ja, det er sånt man kjenner etter 28 år). Vi fortsatte med den dype samtalen, og magien ble ikke brutt takket være hans utmerkede håndlag.

Vil takke NRK for at de har turt å satse på denne programserien. Kjempebra!
Takk til alle venner, kjente og ukjente for særdeles hyggelige tilbakemeldinger.
Helt til slutt vil jeg selvfølgelig takke min gode samtalepartner Geir Lippestad – uten deg hadde det aldri blitt så bra TV!

Tusen takk!

Her står vi etter to svette, men svært meningsfulle timer i heisen.

for den

De funksjonshemmedes muligheter!

I dag 3. desember er det FNs dag for personer med nedsatt funksjonsevne. En dag som kan gi oss muligheten til å tenke litt ekstra over hvilke uutnyttede samfunnsressurser som ligger i denne gruppen, som i følge definisjonen utgjør mellom 15-20% av den norske befolkningen. Jeg har både i media og andre steder hevdet at det kun er fantasien (og selvsagt også arbeidsgivere og til en viss grad NAV) som setter begrensninger for funksjonshemmedes vei ut i arbeidslivet. I tillegg til den enkelte funksjonshemmede, er det vi politikere som bør ha et spesielt ansvar for å gjøre denne gruppen synlig i samfunnet, og samtidig omtale de mer som en ressurs enn en utgiftspost på helse- og sosialbudsjettene.

Denne gruppen mennesker, som jeg selv er en del av, er like variert og individuell som hvilken som helst annen samfunnsgruppe. Man må derfor innse at det finnes et stort spekter av ulike løsninger for å få funksjonshemmede ut i arbeidslivet, og med det bli en aktiv del av det norske samfunnet. Det finnes ingen universalløsninger, og det er nettopp her fantasien kommer inn. På samme måte som trepartssamarbeidet mellom staten og arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene er en viktig del av den norske samfunnsmodellen, bør det også dannes et trepartssamarbeid mellom den enkelte arbeidstaker, arbeidsgiver og staten/NAV, med formål om å finne de beste individuelle løsningene for den enkelte. Løsninger som gjør at lærere som er avhengig av rullestol kan få lov til å bedrive den læregjerningen de har utdannet seg til å utføre, at økonomiutdannede blinde kan få muligheten til å bli revisorer eller ligningssekretærer, eller at døve journalister med hjelp av tolk kan fortsette å intervjue politikere og kjendiser like godt som noen andre. Det er ikke kompetansen til disse menneskene det står på, det er ikke den som er funksjonshemmet, det er de ytre og fysiske rammene som ofte står i veien for å få flere ut i jobb. Og disse rammene er det med politisk vilje fullt mulig å gjøre noe med.

Jeg syns det er både fascinerende og flott at mannen, som kanskje fremfor noen andre har vært symbolet på en rettferdig norsk rettsstat etter 22. juli, også har blitt en tydelig og viktig talsmann for funksjonshemmede. Med sine to funksjonshemmede barn vet Geir Lippestad hva han prater om, og fremfører sine reflekterte synspunkt på en måte som gir tyngde i samfunnsdebatten! I dagens Aftenposten på nett er han ute med et innlegg som jeg mener er et svært konstruktivt innspill på en dag hvor personer med funksjonsnedsettelse skal og bør bli satt på dagsorden. Innlegget blir her gjengitt i sin helhet:

 

 

Noen er likere enn andre

Media presenterer funksjonshemmede nesten utelukkende som ofre. Som premissleverandører kommer de sjelden til orde.

3. desember er FN-dagen for personer med nedsatt funksjonsevne. Trenger vi den?

Ja! Personer med nedsatt funksjonsevne har overhodet ikke oppnådd likestilling i Norge. Mye godt lovverk er på plass, men i realiteten er dette kun applisert innenfor det offentlige, og i liten grad håndhevet i det private.

Usynlige

Likestillingsloven, diskrimineringsloven og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven skal sikre at alle behandles likt i Norge med mindre forskjellsbehandling har en legitim årsak. Likestillingen i Norge har etter sigende kommet langt. Så langt at enkeltpersoner og motkulturer reagerer på integrering av etniske minoriteter og kvinner med tidvis ekstreme virkemidler.

Personer med funksjonsnedsettelser har ikke avstedkommet slike reaksjoner. Om noen reaksjoner. De er i stor grad fremdeles usynlige, både i mediebildet og i arbeidslivet generelt.

Jeg har to barn med helt ulike funksjonsnedsettelser i min familie. Som far vet jeg at de har mange kvaliteter. Min ene datter ønsker å ta utdannelse i USA og bidra i det norske arbeidslivet som alle andre når hun kommer tilbake ferdig utdannet. Men hun må slite veldig mye hardere for å få vist seg frem bare fordi hun sitter i rullestol. Dette føles som en dyp urettferdighet.

Sjelden til orde

Media presenterer funksjonshemmede nesten utelukkende som ofre. Som premissleverandører kommer de sjelden til orde. Jeg har ennå til gode å se programledere som er blinde eller sitter i rullestol. Det er tydeligvis et glasstak her og en forståelse av at dersom man har funksjonsnedsettelse skal man være glad dersom man bare kommer i arbeid. Hvor relevant arbeidet er for personlighet og kompetanse er meg bekjent ikke synlig i noen statistikk.

Men er det egentlig et uttrykk for et likestilt samfunn hvis en blind fiolinist får seg jobb på et sentralbord?

Personer med funksjonsnedsettelser er en marginalisert gruppe, selv om begrepet i sin videste forstand omfatter en stor del av Norges befolkning. Opp mot 1 million nordmenn, altså mellom 15-20 prosent, har nedsatt funksjonsevne. Begrepet er definert ut fra denne forståelsen: Personer med funksjonsnedsettelse får sin praktiske livsførsel begrenset på grunn av gapet mellom nedsatt funksjonsevne og samfunnets krav.

Det er altså ingen selvfølge at personer med nedsatt funksjonsevne blir funksjonshemmet. Man kan vel si at det er samfunnet som gjør dem til det. Funksjonshemmingen oppstår jo først når det foreligger et gap mellom individets forutsetninger og omgivelsenes utforming eller krav til funksjon.

Likere enn andre

Mitt håp er at mine barn med funksjonsnedsettelse skal ha fremtidsutsikter basert på sine meritter, og ikke stå med lua i hånden for å oppnå en viss grad av samfunnsdeltakelse.

Vi er i dag godt finansielt og kunnskapsmessig rustet til å oppnå likestilling i Norge. Mange vil påstå at kun fantasien setter grenser for hva vi kan få til. Det er mulig for oss å skape et samfunn som behandler sine borgere likt. Det synes som at det fremdeles er noen som er likere enn andre i Norge.

Kilde: http://www.aftenposten.no/meninger/Noen-er-likere-enn-andre-7060305.html