Som mange av dere vet reiser jeg rundt og holder en del foredrag. Stort sett prater jeg om motivasjon for forsamlinger som består av elever, studenter, offentlige ansatte og en sjelden gang også bedriftsansatte. I forrige uke var jeg derimot så heldig at jeg fikk lov til å bryne meg på en ny type publikum, nemlig fengselsinnsatte…
Deler av foredraget kan dere se hvis dere trykker på denne linken; NRK Dagsnytt 21
Dere kan også lese om mitt møte med fangene her; Oppland Arbeiderblad
Foto: Anne Kjønniksen, Avisa Valdres
En bekjent av meg som jobber som betjent ved Vest-Oppland Fengsel, avdeling Valdres, ordnet i stand et foredrag da hun mente at min livssituasjon og mine perspektiver ville ha et positivt utbytte for de innsatte. Hovedbudskapet mitt om at man skal se mulighetene i de utfordringene som oppstår, og det å alltid se positivt på livet, var noe hun mente var nødvendig å formidle for denne forsamlingen.
Da jeg skulle forberede meg til foredraget tenkte jeg mye på hvordan jeg kunne relatere min livssituasjon til deres. I utgangspunktet lever vi jo vidt forskjellige liv, men jeg fant likevel noen fellesnevnere jeg mente var relevante. De største likhetene var den tilsynelatende følelsen av maktesløshet og tap av frihet. Når jeg tenker på sykdommen min og alle hindringene som oppstår på grunn av den, kan også jeg av og til føle litt på det meningsløse tapet av makt over mitt eget liv. Likeledes kan enkelte av de innsatte, på grunn av sin kompliserte livssituasjon og livshistorie, føle at de ikke har noe de skulle ha sagt overfor sin egen skjebne, og at de noen ganger har følelsen av at de er «dømt» til å være forbrytere på livstid.
Denne følelsen av maktesløsheten var noe jeg ønsket å komme til livs. Det er min klare filosofi at individet alltid, uansett, har makt over sitt eget liv, også i de situasjoner hvor man føler seg maktesløs. For meg handler det om å bruke sykdommen og situasjonen min til noe konstruktivt (eksempelvis holde foredrag). For de innsatte kan det handle om at de bruker sine personlige erfaringer, basert på sin livshistorie, til å hjelpe andre i samme situasjon. Eksempler på dette finner man både innenfor rusområdet og tilbakeføringen til det «normale» samfunnslivet.
Både de innsatte og jeg kan også til tider føle at vi har et visst tap av frihet. For meg handler dette om at jeg av og til kan føle at jeg er fanget i min egen kropp, og for dem handler det mer om en reell frihetsberøvelse. På samme måte som med maktesløshet handler det om å gjøre frihetstapet til noe konstruktivt. Med et litt generaliserende utsagn vil jeg påstå at svært mange innsatte faktisk ikke hadde tatt muligheten til å motta utdanning dersom de ikke hadde vært i fengsel. Selv om man blir fraberøvet sin egen frihet så tilbyr den norske kriminalomsorgen unike muligheter for de som ønsker og er villig til å gripe disse.
Foto: Bjørn Opsahl, NRK
Da foredraget mitt var ferdig følte jeg virkelig at budskapet mitt om å se positivt på livet, og å snu negativiteten til noe konstruktivt, hadde gått inn hos fangene. Samtidig satt jeg igjen med en følelse av at jeg kanskje hadde fått vel så mye input som de innsatte. Det å holde foredrag for denne gruppen ga meg svært mye, og ikke minst endret det noen av mine fordommer rundt en noe stigmatisert samfunnsgruppe. Både før og etter foredraget fikk jeg muligheten til å prate med flere av tilhørerne, og det viste seg at mange av de hadde både drømmer og ambisjoner på lik linje med meg, og at de hadde et genuint ønske om å være en del av og bidra til det norske samfunnet. Én av de jeg pratet med hadde et stort ønske om å bli vaktmester, slik som faren. Hvorfor skulle ikke vedkommende kunne bli vaktmester? Norge trenger vaktmestere! En jobb som vaktmester ville i tillegg også medføre at vedkommende klarer å holde seg på «den smale sti». Da jeg dro fra fengselet satt jeg igjen med følelsen av at norsk kriminalomsorg faktisk gjør mye riktig. Tanken om at rehabilitering og tilbakeføring til samfunnet er viktigere enn selve straffen, er nå et syn jeg deler fullt ut.
Til slutt vil jeg si at jeg håper jeg får flere foredrag hos norske fengsler, men da med innrømmelsen av at det kanskje gir like mye til meg personlig som det mitt budskap gir til de innsatte.
Et meningsfylt liv! 