Hvem bestemmer i det norske folkestyret?

I dag får politikerne stadig oftere referatsaker presentert etter at kommuneadministrasjonen har behandlet dem. Er dette en utvikling vi ønsker? Senterpartiet ønsker å ta tilbake den politiske styringen, og styrke lokaldemokratiet.

En av demokratiets grunntanker er at folkevalgte representanter er ansvarlige for politiske beslutninger som tas til fellesskapets beste. Gjennom valg avgir vi stemmer til politikere som lover å forvalte dette ansvaret. Vi gir tillit til våre likemenn, men kan fjerne denne tilliten ved valg om vi er uenige i beslutningene som tas. Men hva skjer med det lokale folkestyret når vedtakssaker i økende grad behandles av administrasjonene i kommunene? I dag får politikerne stadig oftere referatsaker presentert etter at kommuneadministrasjonen har behandlet dem. Er dette en utvikling vi ønsker? Senterpartiet ønsker å ta tilbake den politiske styringen, og styrke lokaldemokratiet.

I 1814 bestemte vi at fremtidens Norge skulle være en demokratisk, selvstendig stat der befolkningen selv påvirker retningen landet skal gå i. Da Stortinget i 1837 stemte for formannskapsloven, befestet de reelt og formelt folkestyre også i kommunene. Folk vet best hva de selv trenger. Nærhet til beslutningstakere sikrer best mulig tilbud. Dette var ideen bak grunnloven og formannskapsloven, og dette er fortsatt Senterpartiets politikk. Ved å styrke lokaldemokratiet sa vi som nasjon nei til teknokratiet. Vi sa ja til ansvarliggjøring av beslutningstakere. Vi vil ikke tilbake til embetsmannsstaten. Det ble vi enige om for lenge siden.

Likevel har kommuneadministrasjonene rundt om i landet i dag fått ansvar for og fullmakt til å behandle og vedta en rekke saker som omhandler deg og meg gjennom det såkalte delegasjonsreglementet på bekostning av politisk styring. I en av Valdreskommunene viste en opptelling at antall saker som blir politisk behandlet av politiske nemder, formannskapet og kommunestyret omtrent er blitt halvert i perioden 2009-2013. Resten av vedtakssakene er delegert til rådmannen og kommuneadministrasjonen. Intensjonen med økt delegering var at politikerne skulle få mer tid til bred drøfting av overordnede politiske, prinsipielle spørsmål og saker. Det har, etter vår mening, ikke skjedd. Det har heller blitt færre møter og færre saker til behandling.

De delegerte sakene er ofte kompliserte og tidkrevende, og behandlingen krever i mange tilfeller god faglig kompetanse. Kompetanse som administrasjonen sitter på. Senterpartiet mener ikke at kommuneadministrasjonene gjør en dårlig jobb, men vi mener at de gjør en jobb som ikke er en del av deres ansvarsområde. Det at politikerne vil ta tilbake makta betyr ikke at vi ikke skal høre på faglig kompetanse. Det betyr simpelthen at det er politikerne, og ikke administrasjonen som skal sette den politiske agendaen. Fagfolk er ikke valgt til å styre. Derimot er politikerne det. Administrasjonen skal gi råd for å hjelpe politikerne med å ta gode avgjørelser basert på fagkunnskap, men de skal ikke ta over beslutningsprosessen. Det er ikke folkestyret verdig

Vi mener at folkevalgte politikere bør være sitt ansvar bevisst og bruke den tiden som trengs for å sette seg inn i sakene som skal behandles. Også de kompliserte og tidkrevende sakene. Et reelt demokrati fordrer et reelt folkestyre, og folket gir sin tillit til at politikerne gjør jobben sin. Når Senterpartiet kommer til makta blir vår første konkrete oppgave å gå gjennom delegasjonsreglementet for å se punkt for punkt hvilke saker som bør tas tilbake til politisk behandling. Det vil bidra til å redusere rådmannsveldet og styrke folkestyret.

Torstein Lerhol

Ungdomskandidat Oppland Senterparti

3. kandidat til Vang Senterparti

EØS – veien til frelse eller fortapelse?

De siste ukene har EØS-debatten i Norge vært preget av om man skal ha debatten eller ikke. Etter min mening er dette en total avsporing. EØS-debatten er så viktig at man heller burde brukt tiden på å sette seg inn i en av norgeshistoriens mest omfattende overnasjonale avtaler og debattert fordeler og ulemper.

La oss slå det fast med en gang. Det er absolutt store fordeler med EØS-avtalen. Forutsigbarhet for næringslivet, omfattende forskningssamarbeid og ubegrenset tilgang på arbeidskraft med høy kompetanse er bare noen av fordelene med avtalen.  Vi i Senterpartiet må ikke bli så ensporet at vi ikke ser disse fordelene, for de er absolutt til stede.

Når jeg her ramser opp fordeler med avtalen må ikke dette mistolkes dit hen at jeg tilhenger av EØS-avtalen.  Selv om mange av 1900-tallets infrastrukturbyggende diktatorer hadde blitt sabla gode samferdselsministre så utkonkurrerer ulempene med disse diktatorene i aller høyeste grad fordelene. EØS-debatten bør også legges på et nivå hvor man veier nettopp fordeler og ulemper mot hverandre.

Jeg vil påstå at det er på grensen til farlig å ikke debattere EØS-avtalens innvirkning på det norske samfunnet. Siden EØS-avtalen ble underskrevet i mai 1992, har avtalen ført til at Norge har blitt stadig tettere vevd inn i det europeiske samarbeidet, og avtalen påvirker stadig flere områder. Den politiske innflytelsen til EØS-avtalen har steget betraktelig i svært mange av våre viktigste samfunnsområder, slik som for eksempel arbeidslivspolitikk.

Europautredningen kom fram til mange viktige konklusjoner. Det er både klare fordeler og ulemper med Norges tilknytning til Europa gjennom EØS-avtalen. Den største av ulempen man kom fram til er, etter min mening, avtalens mangel på demokratisk legitimitet og kontroll. En ulempe jeg mener overskygger de fleste av avtalens fordeler. EØS-avtalen har ført til en overstyring av demokratiet både på nasjonalt og lokalt plan, noe som representerer en stor utfordring for handlingsrommet til norske folkevalgte. Avtalen har også andre negative sider, som den økte eksporten av norsk trygd og det økte presset på lavtlønnsyrker. På sikt kan den store tilgangen på billig arbeidskraft fra EU bli en trussel for den relative likelønnsutviklingen i Norge. Dersom lønningene i lavtlønnsyrker i Norge presses lavere enn de allerede er i dag, vil det å motta sosiale stønader bli like lønnsomt som å stå i arbeid. Dette vil ikke være bærekraftig. En svekket velferdsstat, som ikke lenger kan sikre norske statsborgere tryggheten vi har i dag, kan bli det endelige resultatet.

En annen, og minst like viktig, konklusjon som ble fremført av Europautredningen, og som i mine øyne er minst like viktig, er mangelen på kunnskap og debatt om EØS-avtalen i det norske samfunnet. Det er dette vi i Senterungdommen vil til livs. Vi ønsker en åpen og ærlig debatt om både fordeler og ulemper ved avtalen.  En debatt som bør og skal være basert på kunnskap istedenfor myter og usannheter. Etter en slik debatt ønsker Senterungdommen at folket skal avgjøre EØS-avtalens skjebne i en folkeavstemning, en mulighet det norske folk ikke fikk i 1992.

Selv om både jeg og Senterungdommen mener at de prinsipielle demokratiske kostnadene ved EØS-avtalen er større enn gevinsten, vil vi respektere hva det norske folk mener, uavhengig om det er at EØS-avtalen er veien til frelse eller til fortapelse.