Hvem bestemmer i det norske folkestyret?

I dag får politikerne stadig oftere referatsaker presentert etter at kommuneadministrasjonen har behandlet dem. Er dette en utvikling vi ønsker? Senterpartiet ønsker å ta tilbake den politiske styringen, og styrke lokaldemokratiet.

En av demokratiets grunntanker er at folkevalgte representanter er ansvarlige for politiske beslutninger som tas til fellesskapets beste. Gjennom valg avgir vi stemmer til politikere som lover å forvalte dette ansvaret. Vi gir tillit til våre likemenn, men kan fjerne denne tilliten ved valg om vi er uenige i beslutningene som tas. Men hva skjer med det lokale folkestyret når vedtakssaker i økende grad behandles av administrasjonene i kommunene? I dag får politikerne stadig oftere referatsaker presentert etter at kommuneadministrasjonen har behandlet dem. Er dette en utvikling vi ønsker? Senterpartiet ønsker å ta tilbake den politiske styringen, og styrke lokaldemokratiet.

I 1814 bestemte vi at fremtidens Norge skulle være en demokratisk, selvstendig stat der befolkningen selv påvirker retningen landet skal gå i. Da Stortinget i 1837 stemte for formannskapsloven, befestet de reelt og formelt folkestyre også i kommunene. Folk vet best hva de selv trenger. Nærhet til beslutningstakere sikrer best mulig tilbud. Dette var ideen bak grunnloven og formannskapsloven, og dette er fortsatt Senterpartiets politikk. Ved å styrke lokaldemokratiet sa vi som nasjon nei til teknokratiet. Vi sa ja til ansvarliggjøring av beslutningstakere. Vi vil ikke tilbake til embetsmannsstaten. Det ble vi enige om for lenge siden.

Likevel har kommuneadministrasjonene rundt om i landet i dag fått ansvar for og fullmakt til å behandle og vedta en rekke saker som omhandler deg og meg gjennom det såkalte delegasjonsreglementet på bekostning av politisk styring. I en av Valdreskommunene viste en opptelling at antall saker som blir politisk behandlet av politiske nemder, formannskapet og kommunestyret omtrent er blitt halvert i perioden 2009-2013. Resten av vedtakssakene er delegert til rådmannen og kommuneadministrasjonen. Intensjonen med økt delegering var at politikerne skulle få mer tid til bred drøfting av overordnede politiske, prinsipielle spørsmål og saker. Det har, etter vår mening, ikke skjedd. Det har heller blitt færre møter og færre saker til behandling.

De delegerte sakene er ofte kompliserte og tidkrevende, og behandlingen krever i mange tilfeller god faglig kompetanse. Kompetanse som administrasjonen sitter på. Senterpartiet mener ikke at kommuneadministrasjonene gjør en dårlig jobb, men vi mener at de gjør en jobb som ikke er en del av deres ansvarsområde. Det at politikerne vil ta tilbake makta betyr ikke at vi ikke skal høre på faglig kompetanse. Det betyr simpelthen at det er politikerne, og ikke administrasjonen som skal sette den politiske agendaen. Fagfolk er ikke valgt til å styre. Derimot er politikerne det. Administrasjonen skal gi råd for å hjelpe politikerne med å ta gode avgjørelser basert på fagkunnskap, men de skal ikke ta over beslutningsprosessen. Det er ikke folkestyret verdig

Vi mener at folkevalgte politikere bør være sitt ansvar bevisst og bruke den tiden som trengs for å sette seg inn i sakene som skal behandles. Også de kompliserte og tidkrevende sakene. Et reelt demokrati fordrer et reelt folkestyre, og folket gir sin tillit til at politikerne gjør jobben sin. Når Senterpartiet kommer til makta blir vår første konkrete oppgave å gå gjennom delegasjonsreglementet for å se punkt for punkt hvilke saker som bør tas tilbake til politisk behandling. Det vil bidra til å redusere rådmannsveldet og styrke folkestyret.

Torstein Lerhol

Ungdomskandidat Oppland Senterparti

3. kandidat til Vang Senterparti

En hyllest til Høyre!

De skal få skikkelig skryt for å tvinge igjennom en kommunereform som tar sikte på tvangssammenslåing og glatt velger å overse befolkningens vilje ved å ikke anbefale eller ta hensyn til lokale folkeavstemninger. Det kreves baller å gjennomføre en slik diktatorisk reform ett år før neste kommunevalg! Det krever også stor guts å kategorisk unnlate å ta med lokale demografiske, geografiske og topografiske forhold i analysene sine, her satser man fullt på den solide og velfungerende markedsøkonomi-teorien.

I stedet for å starte i den vanlige enden med å vurdere tjenestenes kvalitet, innhold og fremtidige utfordringer, går de modig motstrøms ved å velge reform for reformens skyld. På beste italienske vis vil de fylle storkommunene med teknokrater og edelt beskytte nye lokalpolitikere ved å skyve dem lenger unna befolkningen som blir berørt av politiske rammevedtak. Vel vitende om den folkelige skepsisen viser Høyre en slik fremragende effektivitet i reformprosessen, at vestlige demokratier aldri har sett makan til gjennomføringsevne.

Gratulerer til frihetspartiet Høyre- «frihet for folk flest».

Samfunnsfag for samfunnet

Det skrives/sies mye fra politikere og andre om betydningen av realfag og språkfag. Det sies derimot svært lite om betydningen av samfunnsfag. Ja, jeg vet at ikke alle kan bli statsvitere eller historikere, men det er jo egentlig ikke det det handler om. Samfunnsfag er, slik jeg ser det, et av de viktigste fagene for utviklingen og videreføringen av det moderne demokratiet.

I dag var jeg så heldig å få undervise elevene i 10. klasse i temaet «Sør-Afrika». Dette temaet ble presentert i geografidelen av faget, og det imponerte meg egentlig hvor sammensatt og helhetlig forfatterne har behandlet et så viktig emne. Siden boken vi brukte er en geografibok så står det selvsagt mye om høysletter, savanner, dyreliv og klima, men det sto og masse om boerkonflikten, apartheid og Nelson Mandela. Selv om de tre siste temaene egentlig hører hjemme i en historiebok, så følte jeg at forfatterne klarte å bake historien inn i en demografisk og geografisk kontekst. Dette samtidig med at de gir endel spillerom for læreren til å bruke kreativitet, fantasi og egen kompetanse. Ikke overraskende valgte jeg å legge mye fokus på apartheid og Nelson Mandelas kamp mot det hvite og undertrykkende mindretallet.

En flott gjeng elever hadde gode svar på mange spørsmål, og jeg tenkte med meg selv at dette faget er viktig! Ungdom trenger å kjenne historien, de trenger å lære om diktaturundertrykkelse og kampen for demokrati. De trenger å lære om mekanismene i det moderne samfunnet. Og de trenger å lære om samfunn som fungerer og ikke fungerer. Viktigst av alt så kan samfunnsfag, med riktig undervisning, være det faget som lærer elevene å tenke selv, og forhåpentligvis gjøre dem til aktive deltagere i det moderne demokratiske samfunnet. Det handler om å gjøre faget mer spennende for ungdom, samt å legge pensum ned på et nivå slik at det blir interessant og forståelig. Nå sier jeg ikke at man nødvendigvis skal legge seg på nivået som blir vist i denne danske valgvideoen:

…men den gir oss en del pedagogiske poenger som man kan dra med seg videre i undervisningen (..og jeg fikk i alle fall lyst til å stemme når jeg så videoen 🙂 )

I tillegg til å formidle historier, tanker og ideer rundt demokratiet som en prinsipiell idè og styreform, så åpner faget opp for en generell forståelse av hele samfunnet. Nettopp fordi det omhandler alt fra emigrasjon og immigrasjon, sammenhengen mellom konflikter og ressursmangel, til naturens betydning for demografisk utvikling, så gir faget læreren en fantastisk mulighet til å gi elevene et helhetlig forståelse og et komplekst bilde av vårt nasjonale og internasjonale samfunn. Jeg er i hvert fall kjempeglad for at jeg valgte samfunnsfag som mitt undervisningsfag.
Jeg håper flere politikere også kan prate om å gi etterutdanning til samfunnsfaglærere, for å vedlikeholde gleden ved å undervise og inspirere til utvikling og nytenking i det faget som, fremfor noe annet, kan være med på å forme morgendagens demokrati.

EØS – veien til frelse eller fortapelse?

De siste ukene har EØS-debatten i Norge vært preget av om man skal ha debatten eller ikke. Etter min mening er dette en total avsporing. EØS-debatten er så viktig at man heller burde brukt tiden på å sette seg inn i en av norgeshistoriens mest omfattende overnasjonale avtaler og debattert fordeler og ulemper.

La oss slå det fast med en gang. Det er absolutt store fordeler med EØS-avtalen. Forutsigbarhet for næringslivet, omfattende forskningssamarbeid og ubegrenset tilgang på arbeidskraft med høy kompetanse er bare noen av fordelene med avtalen.  Vi i Senterpartiet må ikke bli så ensporet at vi ikke ser disse fordelene, for de er absolutt til stede.

Når jeg her ramser opp fordeler med avtalen må ikke dette mistolkes dit hen at jeg tilhenger av EØS-avtalen.  Selv om mange av 1900-tallets infrastrukturbyggende diktatorer hadde blitt sabla gode samferdselsministre så utkonkurrerer ulempene med disse diktatorene i aller høyeste grad fordelene. EØS-debatten bør også legges på et nivå hvor man veier nettopp fordeler og ulemper mot hverandre.

Jeg vil påstå at det er på grensen til farlig å ikke debattere EØS-avtalens innvirkning på det norske samfunnet. Siden EØS-avtalen ble underskrevet i mai 1992, har avtalen ført til at Norge har blitt stadig tettere vevd inn i det europeiske samarbeidet, og avtalen påvirker stadig flere områder. Den politiske innflytelsen til EØS-avtalen har steget betraktelig i svært mange av våre viktigste samfunnsområder, slik som for eksempel arbeidslivspolitikk.

Europautredningen kom fram til mange viktige konklusjoner. Det er både klare fordeler og ulemper med Norges tilknytning til Europa gjennom EØS-avtalen. Den største av ulempen man kom fram til er, etter min mening, avtalens mangel på demokratisk legitimitet og kontroll. En ulempe jeg mener overskygger de fleste av avtalens fordeler. EØS-avtalen har ført til en overstyring av demokratiet både på nasjonalt og lokalt plan, noe som representerer en stor utfordring for handlingsrommet til norske folkevalgte. Avtalen har også andre negative sider, som den økte eksporten av norsk trygd og det økte presset på lavtlønnsyrker. På sikt kan den store tilgangen på billig arbeidskraft fra EU bli en trussel for den relative likelønnsutviklingen i Norge. Dersom lønningene i lavtlønnsyrker i Norge presses lavere enn de allerede er i dag, vil det å motta sosiale stønader bli like lønnsomt som å stå i arbeid. Dette vil ikke være bærekraftig. En svekket velferdsstat, som ikke lenger kan sikre norske statsborgere tryggheten vi har i dag, kan bli det endelige resultatet.

En annen, og minst like viktig, konklusjon som ble fremført av Europautredningen, og som i mine øyne er minst like viktig, er mangelen på kunnskap og debatt om EØS-avtalen i det norske samfunnet. Det er dette vi i Senterungdommen vil til livs. Vi ønsker en åpen og ærlig debatt om både fordeler og ulemper ved avtalen.  En debatt som bør og skal være basert på kunnskap istedenfor myter og usannheter. Etter en slik debatt ønsker Senterungdommen at folket skal avgjøre EØS-avtalens skjebne i en folkeavstemning, en mulighet det norske folk ikke fikk i 1992.

Selv om både jeg og Senterungdommen mener at de prinsipielle demokratiske kostnadene ved EØS-avtalen er større enn gevinsten, vil vi respektere hva det norske folk mener, uavhengig om det er at EØS-avtalen er veien til frelse eller til fortapelse.