Senterpartiets ti bud!

I dag la olje- og energiminister Ola Borten Moe, frem sitt forslag for ti agrarliberale prinsipper for Senterpartiet. Disse prinsippene er etter min mening svært gode, og representerer de beste sidene ved Senterpartiets politikk og kjerneverdier. De er med på å bringe sentrumsideologien inn i fremtiden, samtidig som de ivaretar vårt partis stolte tradisjoner. Etter min mening trenger Senterpartiet noen slike fundamentale byggestener å bygge partiet videre på, og de skaper et fantastisk utgangspunkt for å diskutere våre fremtidige sentrumsverdier. Jeg ser i avisene at noen av Senterpartiets tillittsmenn har hengt seg opp i ordet «agrarliberalisme», og til en viss grad kan jeg skjønne det. Når jeg hører ordet «agrarliberalisme» ser jeg litt lattermildt for meg Sveinung Rotevatn i Felleskjøpesdress…

Mitt ønske er likevel at man diskuterer prinsippene og substansen i prinsippene, i stedet for tittelen. For når jeg leser de ti punktene, ja da får jeg ståpels! Jeg synes de er så fortreffelige, og de treffer i alle fall mitt politiske ståsted midt i hjerterota. Alle disse prinsippene representerer et Senterparti jeg ønsker å være en del av, et Senterparti som har en fornuftig og pragmatisk balanse mellom det offentlige og private, et parti som verner naturen gjennom bruk, et parti som kjemper for lokaldemokratiet, og et parti som kjemper for nasjonalstatens rolle i en kaotisk internasjonal orden. Jeg har bestemt meg for at jeg kommer til å kalle disse ordene for Senterpartiets «ti bud», for det er de jeg kommer til å henvise til når noen spør meg hvorfor jeg valgte Senterpartiet. Nedenfor har jeg limt inn «budene» i sin helhet. Dere som leser denne bloggen må gjerne kommentere punktene og si hva dere synes:)

 

Senterpartiets ti bud: 

1)    Individet har staten som sitt redskap – ikke motsatt.

1. Best mulige liv for nasjonalstatens innbyggere fordrer en mest mulig effektiv statlig forvaltning og produktivitet i tjenesteleveransene. I et samfunn i endring, fremgang og utvikling tilsier dette igjen kontinuerlig reformering og forandring av offentlig sektor. Forholdet mellom størrelsene på privat og offentlig sektor er for oss ikke et ideologisk spørsmål, men et pragmatisk spørsmål om hva som gir best resultater for innbyggerne. Dette kan også endre seg over tid.

2)    Samfunnet er mer og større enn staten

1. Muligheten for- og rettigheten til deltakelse i det sivile samfunn, gjennom frivillig sektor og organisasjonsliv, er snarere en bærebjelke på lik linje med, og med lik verdi som denne. Pluralisme er en drivkraft for innovasjon, utvikling og fremgang, og en forsikring mot dogmatisk styre.

3)    Fellesskapet taper ikke på økt individuell frihet – snarere motsatt.

1. Det offentlige har i dag vokst seg for stort i form av byråkrati, reguleringer, forbud og påbud. Summen av enkeltindividenes frihetsgrad må ikke reduseres mer enn hva fellesskapet tjener på de begrensningene som pålegges.

4)    Nasjonalstaten danner den beste rammen om gode liv og enkeltindividets rettigheter.

1. Dagens virkelighet fordrer et forsvar av nasjonalstaten både i det offentlige ordskiftet, og gjennom konkrete politiske grep. Demokratisk styring, et felles offentlig ordskifte og påvirkbare beslutninger er bærebjelker som må bevares for fremtiden.

5)    Samfunnet bygges nedenfra.

1. Det er summen av enkeltindividers innsats og verdiskapning som bygger de felleskap vi lever våre liv innenfor. Norge er langstrakt og mangfoldig. Differensierte og ulike løsninger er riktig på ulike steder.

6)    Vi skal overlevere det vi forvalter i bedre stand til neste generasjon enn når vi overtok det selv.

1. I dagens Norge innebærer dette blant annet en større målretting av statens utgifter på investeringer i framtidig verdiskapning. Det er i statsbudsjett som i privathusholdningen forskjell på forbruk og investering. Fremtidens generasjoner må også trygges gjennom en kritisk gjennomgang av statlige utgifter. Å prioritere noe opp fordrer i en hver sammenheng at noe prioriteres ned.

7)    Summen av livskvalitet øker om kapital og myndighet er desentralisert.

1. Eiendomsretten skal være en mulighet for de mange, og ikke et privilegium for de få. Beslutningene blir bedre og mer treffsikre om de fattes på et riktig nivå. I dag fattes for mange beslutninger over kontorpulter i hovedstaden.

8)    Mennesket er en del av naturen – ikke en tilskuer.

1. Ressursene skal forvaltes på en måte som kommer nåværende og framtidige generasjoner optimalt til gode. Menneskeslektens utnyttelse av- og høsting fra naturen er et gode – ikke en styggedom. Arter, natur- og miljøressurser må bevares for å sikre fremtidige generasjoners mulighet til det samme, og videre perfeksjonering av den høsting vi allerede utøver. Det er av menneskets hensyn umoralsk ikke å utvinne og bruke våre naturressurser til menneskehetens beste.

9)    Mennesket har en fri vilje.

1. For å realisere seg selv, være et helt menneske, må mennesket gis både rett og mulighet til- samt ansvar for egne valg og handlinger. Å reise forventninger til mennesker, uavhengig av eksempelvis kjønn eller etnisitet, er å ta de på alvor som selvstendige oppegående individ.

10) Fellesskapet må gjøre enkeltindividet større.

1. I vårt samfunn bryr vi oss om hverandre, og legger til rette for at enkeltindividet skal kunne realisere seg selv, uavhengig av økonomisk bakgrunn eller medfødte egenskaper. Målet er ikke resultatlikhet, men reelt sett like muligheter for hver enkelt.