En meningsfylt jobb :-)

I det jeg går (ruller selvsagt) inn i min siste måned som leder for Innovangsjon har jeg virkelig begynt å tenke på hvor sykt artig og givende denne jobben har vært. i løpet av mine to år i denne fantastiske bygdeutviklingsbedriften har det skjedd enormt mye. Og det er nå man begynner å se gode resultater! Denne uka kom det nye befolkningstall fra SSB- og jammen har ikke Vang økt noe voldsomt- høyeste befolkningstallet siden 2001!!! Avisa gjorde en gladsak på det:

For å toppe det hele presenterer vi i kveld Vangsfilmen! En film vi har jobbet med i over et år, men som nå er klar til å vises til hele landet! Vi ønsker å vise alle nordmenn hvor flott bygda vår er! Samtidig ønsker vi å gi et lite stikk til sentraliseringskåte politikere som tror at bygdenorge er dødsdømt… Vi er liv laga!  Har du en gründer i magen? Elsker du natur? Eller ønsker du og familien et roligere men like fullt spennende og meningsfylt liv? Da er Vang kommunen med stor V! Velkommen 🙂

Funksjonshemmede som ressurser i norsk arbeidsliv

I prinsippet er jeg imot enhver type kvotering i arbeidslivet. Jeg er selv funksjonshemmet, og må innrømme at jeg hadde følt en liten bismak dersom et jobbtilbud hadde kommet på grunn av min sykdom, og ikke på grunn av mine evner og kvalifikasjoner. Likevel er verden mer kompleks enn mine prinsipielle betraktninger.  Det er et faktum at personer med nedsatt funksjonsevne har store utfordringer når det gjelder å komme seg inn i arbeidslivet. Årsakene til dette er sammensatt, men mye av ansvaret må nok feige arbeidsgivere ta.

Det er ingen tvil om at funksjonshemmede utgjør en stor samfunnsøkonomisk ressurs dersom de får muligheten til å bidra i arbeidslivet. For at dette potensialet skal kunne utnyttes, er det mange faktorer som spiller inn. For det første så må funksjonshemmede selv ta en aktiv rolle på jobbmarkedet. De må selv fremheve seg selv som ressurser ovenfor framtidige arbeidsgivere. For det andre så må NAV slutte å se på sine klienter som en økonomisk utgiftspost som kun skal omdistribueres rundt om i systemet. Sist, men ikke minst, så må arbeidsgivere være sitt ansvar bevisst. Undersøkelser har vist at bedrifter som har turt å ta sjansen på å ansette funksjonshemmede faktisk har opplevd større effektivitet, åpenhet og tillit i bedriften (http://www.telenor.no/Images/Impaired_team_member%27s_effects_in_and_around_teams_tcm52-201886.pdf).  Arbeidsgivere må tørre å ta sjansen på at funksjonshemmede kan være en ressurs for sin arbeidsplass. Det er også viktig å påpeke at det finnes økonomiske incentiver og støtteordninger som kan gjøre det lettere å ta en slik sjanse for en bedrift. Om man tør å ta denne sjansen, så vil vi kunne se en selvforsterkende effekt ved at funksjonshemmede blir mer aktive på arbeidsmarkedet, fordi at de vet at de har en sjanse!

Hvem skal så lede an i å vise samfunnet at funksjonshemmede arbeidstakere er en ressurs? Den åpenbare løsningen, slik jeg ser det, er derfor at offentlige etater, og private bedrifter med en stor statlig eierkapital tar dette ansvaret. Dagens ”papiransvar” , hvor bedriftene i sine annonser oppfordrer personer med nedsatt funksjonsevne til å søke, og så lar de det bli med det er langt fra holdbart. Arbeidsgivere i offentlige og statlige bedrifter må ta et reelt ansvar for å rekruttere og gi en jobbmulighet til personer med nedsatt funksjonsevne.  Telenors Open Mind konsept er i så måte et eksempel til etterfølgelse for andre bedrifter og virksomheter.  Dersom flere av de statlige bedriftene går foran med et slikt trainee-program der funksjonshemmede får muligheten til å tilegne seg relevant arbeidserfaring og muligheter for videre ansettelse så har vi kommet et stykke på vei.  Telenor Open Minds slagord oppsummerer på en god måte hele poenget med et slikt tiltak ”vi viser ansvarlighet og mangfold i praksis”.

Et annet virkemiddel er å åpne opp for en større grad av midlertidige ansettelser. På denne måten reduserer man noe av arbeidsgivers risiko ved å ansette en hørselshemmet person eller en person i rullestol.  Vi funksjonshemmede må faktisk innse at vi kan være en risiko å ansette, både med tanke på effektivitet, men også med tanke på sykefravær og utgifter knyttet til dette. Dersom en funksjonshemmet får en slik midlertidig ansettelse, og viser at han eller hun mestrer jobben, så bør man ha tiltro til at arbeidsgiver velger å gi vedkommende fast ansettelse.  For en virksomhet vil det være dårlig økonomi å la en opplært og kapabel midlertidig ansatt forlate bedriften. Bruk av midlertidige ansettelser kan også ha en positive effekt for den funksjonshemmedes egen motivasjon for å tre inn i arbeidslivet. På denne måten får vedkommende mulighet til å prøve seg i arbeidslivet uten mange av de forpliktelsene en fast stilling innebærer. Terskelen for å kaste seg ut i arbeidsmarkedet kan dermed oppleves som lavere.

Statlige virksomheter må lede an i kampen for å få flere funksjonshemmede i arbeid. Arbeidslivet må vises at personer med nedsatt funksjonsevne har muligheten til å tilføre en arbeidsplass mye spennende og nye perspektiver og ressurser. For å redusere arbeidsgivers risiko er midlertidige ansettelser et av mange god og viktige virkemidler. En funksjonshemmet person bør få en jobbmulighet fordi arbeidsgiver ser at arbeidstaker har den kompetansen arbeidsplassen trenger, og ikke fordi man ønsker å drive veldedighet.

 

De funksjonshemmedes muligheter!

I dag 3. desember er det FNs dag for personer med nedsatt funksjonsevne. En dag som kan gi oss muligheten til å tenke litt ekstra over hvilke uutnyttede samfunnsressurser som ligger i denne gruppen, som i følge definisjonen utgjør mellom 15-20% av den norske befolkningen. Jeg har både i media og andre steder hevdet at det kun er fantasien (og selvsagt også arbeidsgivere og til en viss grad NAV) som setter begrensninger for funksjonshemmedes vei ut i arbeidslivet. I tillegg til den enkelte funksjonshemmede, er det vi politikere som bør ha et spesielt ansvar for å gjøre denne gruppen synlig i samfunnet, og samtidig omtale de mer som en ressurs enn en utgiftspost på helse- og sosialbudsjettene.

Denne gruppen mennesker, som jeg selv er en del av, er like variert og individuell som hvilken som helst annen samfunnsgruppe. Man må derfor innse at det finnes et stort spekter av ulike løsninger for å få funksjonshemmede ut i arbeidslivet, og med det bli en aktiv del av det norske samfunnet. Det finnes ingen universalløsninger, og det er nettopp her fantasien kommer inn. På samme måte som trepartssamarbeidet mellom staten og arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene er en viktig del av den norske samfunnsmodellen, bør det også dannes et trepartssamarbeid mellom den enkelte arbeidstaker, arbeidsgiver og staten/NAV, med formål om å finne de beste individuelle løsningene for den enkelte. Løsninger som gjør at lærere som er avhengig av rullestol kan få lov til å bedrive den læregjerningen de har utdannet seg til å utføre, at økonomiutdannede blinde kan få muligheten til å bli revisorer eller ligningssekretærer, eller at døve journalister med hjelp av tolk kan fortsette å intervjue politikere og kjendiser like godt som noen andre. Det er ikke kompetansen til disse menneskene det står på, det er ikke den som er funksjonshemmet, det er de ytre og fysiske rammene som ofte står i veien for å få flere ut i jobb. Og disse rammene er det med politisk vilje fullt mulig å gjøre noe med.

Jeg syns det er både fascinerende og flott at mannen, som kanskje fremfor noen andre har vært symbolet på en rettferdig norsk rettsstat etter 22. juli, også har blitt en tydelig og viktig talsmann for funksjonshemmede. Med sine to funksjonshemmede barn vet Geir Lippestad hva han prater om, og fremfører sine reflekterte synspunkt på en måte som gir tyngde i samfunnsdebatten! I dagens Aftenposten på nett er han ute med et innlegg som jeg mener er et svært konstruktivt innspill på en dag hvor personer med funksjonsnedsettelse skal og bør bli satt på dagsorden. Innlegget blir her gjengitt i sin helhet:

 

 

Noen er likere enn andre

Media presenterer funksjonshemmede nesten utelukkende som ofre. Som premissleverandører kommer de sjelden til orde.

3. desember er FN-dagen for personer med nedsatt funksjonsevne. Trenger vi den?

Ja! Personer med nedsatt funksjonsevne har overhodet ikke oppnådd likestilling i Norge. Mye godt lovverk er på plass, men i realiteten er dette kun applisert innenfor det offentlige, og i liten grad håndhevet i det private.

Usynlige

Likestillingsloven, diskrimineringsloven og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven skal sikre at alle behandles likt i Norge med mindre forskjellsbehandling har en legitim årsak. Likestillingen i Norge har etter sigende kommet langt. Så langt at enkeltpersoner og motkulturer reagerer på integrering av etniske minoriteter og kvinner med tidvis ekstreme virkemidler.

Personer med funksjonsnedsettelser har ikke avstedkommet slike reaksjoner. Om noen reaksjoner. De er i stor grad fremdeles usynlige, både i mediebildet og i arbeidslivet generelt.

Jeg har to barn med helt ulike funksjonsnedsettelser i min familie. Som far vet jeg at de har mange kvaliteter. Min ene datter ønsker å ta utdannelse i USA og bidra i det norske arbeidslivet som alle andre når hun kommer tilbake ferdig utdannet. Men hun må slite veldig mye hardere for å få vist seg frem bare fordi hun sitter i rullestol. Dette føles som en dyp urettferdighet.

Sjelden til orde

Media presenterer funksjonshemmede nesten utelukkende som ofre. Som premissleverandører kommer de sjelden til orde. Jeg har ennå til gode å se programledere som er blinde eller sitter i rullestol. Det er tydeligvis et glasstak her og en forståelse av at dersom man har funksjonsnedsettelse skal man være glad dersom man bare kommer i arbeid. Hvor relevant arbeidet er for personlighet og kompetanse er meg bekjent ikke synlig i noen statistikk.

Men er det egentlig et uttrykk for et likestilt samfunn hvis en blind fiolinist får seg jobb på et sentralbord?

Personer med funksjonsnedsettelser er en marginalisert gruppe, selv om begrepet i sin videste forstand omfatter en stor del av Norges befolkning. Opp mot 1 million nordmenn, altså mellom 15-20 prosent, har nedsatt funksjonsevne. Begrepet er definert ut fra denne forståelsen: Personer med funksjonsnedsettelse får sin praktiske livsførsel begrenset på grunn av gapet mellom nedsatt funksjonsevne og samfunnets krav.

Det er altså ingen selvfølge at personer med nedsatt funksjonsevne blir funksjonshemmet. Man kan vel si at det er samfunnet som gjør dem til det. Funksjonshemmingen oppstår jo først når det foreligger et gap mellom individets forutsetninger og omgivelsenes utforming eller krav til funksjon.

Likere enn andre

Mitt håp er at mine barn med funksjonsnedsettelse skal ha fremtidsutsikter basert på sine meritter, og ikke stå med lua i hånden for å oppnå en viss grad av samfunnsdeltakelse.

Vi er i dag godt finansielt og kunnskapsmessig rustet til å oppnå likestilling i Norge. Mange vil påstå at kun fantasien setter grenser for hva vi kan få til. Det er mulig for oss å skape et samfunn som behandler sine borgere likt. Det synes som at det fremdeles er noen som er likere enn andre i Norge.

Kilde: http://www.aftenposten.no/meninger/Noen-er-likere-enn-andre-7060305.html

BPA – muligheten til å leve et meningsfylt liv

Det er få ting i mitt liv jeg har vært så fornøyd og heldig med som min assistanseordning, en ordning som gir meg muligheten til å leve et virkelig meningsfylt liv. Som mange av dere sikkert har skjønt, er jeg så fysisk hemma som det nesten er mulig å bli. Jeg trenger hjelp til alle livets gjøremål, og til alle døgnets tider. Noen ville sikkert sagt at folk i min situasjon aldri kan få muligheten til å leve et rikt liv, fylt av utenlandsreiser, politisk aktivitet, fester, studier og forhåpentligvis etterhvert også lønnet arbeid. De ville i så fall tatt grundig feil, fordi jeg er så heldig at jeg bor i en kommune som har gitt meg brukerstyrt personlig assistanse (BPA). En ordning som uten tvil innebærer mye ansvar for meg som person. Jeg må passe på at budsjettene går opp, at det alltid er folk på jobb, at HMS-reglene følges, og sist men ikke minst er det mitt ansvar å skape et godt arbeidsmiljø. Det har nesten blitt et klisjé-begrep at «med frihet kommer ansvar», men med BPA stemmer dette på en prikk. BPA innebærer å ha ansvar, men det er en pris som er vel verdt å betale.

Assistentene jeg har gir meg muligheten til å leve livet mitt akkurat som jeg vil. Dette betyr at jeg har muligheten til å legge meg når jeg vil, stå opp når jeg vil, studere når jeg vil, reise når og hvor jeg vil og spise hva og når jeg vil. Kort sagt kan jeg gjøre alt det «normale» mennesker gjør. Forskjellen er kun at jeg må ha hjelp til det. Akkurat denne friheten, som de fleste andre har, bør være en selvfølgelighet i en velfungerende velferdsstat.

Muligheten for å studere ute i finværet, rett og slett fordi jeg har friheten til å velge det.

I begynnelsen av innlegget mitt skrev jeg at jeg føler meg heldig som har BPA. Det er fordi det ikke er en selvfølge at alle som burde og trenger en slik ordning ikke får det. Jeg synes det er synd at flere med funksjonshemminger ikke får muligheten til å oppleve den samme friheten. Jeg blir provosert over at tjenestetilbudet skal avgjøres av hvilke kommune eller bydel man bor i! Loven burde være lik for alle, og i Helse- og omsorgstjenesteloven står det klart og tydelig at formålet med helsetjenestene er :

Å sikre at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre.

Saksbehandlere som ikke klarer å gi et vedtak med denne intensjonen i mente, irriterer meg derfor grenseløst. Som ungdomspolitiker er jeg klar over at kommuner og bydeler har budsjetter å forholde seg til, men det må da være mulig å kunne se det menneskelige aspektet og de samfunnsøkonomiske ringvirkningene i et vedtak som fattes.

For nettopp BPA kommer til å være det aller viktigste hjelpemiddelet for å få funksjonshemmede ut i arbeidslivet og ut av NAVs stønadssystem. Kommunene har også et ansvar for å skape et inkluderende arbeidsliv og å hjelpe til med å få folk i arbeid. Da må saksbehandlerene se mulighetene i mennesket, og ikke bare tenke på penger og hva som er medisinsk forsvarlig.

Funksjonshemmede som ønsker og evner å ta på seg det ansvaret det innebærer å ha en BPA-ordning, bør derfor bli gitt muligheten til nettopp dette. Til syvende og sist handler det faktisk om at alle bør få muligheten til å leve et selvstendig og meningsfylt liv!