Følelsen av å være en samfunnsbyrde…

Lenge siden jeg har skrevet her nå. Og som dere vet så pleier jeg stort sett å skrive positive innlegg. Men denne gangen skal jeg skrive et litt mer alvorlig innlegg. Når jeg reiser rundt og holder foredrag, så snakker jeg ofte om at det kan være lett å føle seg som en samfunnsbyrde, når man ser at ens hjelp til et verdig liv koster skattebetalerne masse penger. Jeg har presset denne byrdefølelsen ned med å tenke på at jeg er i full jobb, jeg betaler skatten min med glede, jeg bidrar til samfunnet, men også tanken på at det er staten som har betalt største del av regninga for min assistanse (hjelp), og ikke kommunen.

Det har i lang tid vært slik at staten betaler 80% av regningen på såkalte «ressurskrevende brukere» over et visst innslagspunkt. Det vil si at kommunene betaler regninga til en viss sum, og staten betaler 80% av alt som er over denne summen. I tillegg har det vært sånn at i kommuner med mange ressurskrevende brukere, så har det blitt delt ut skjønnsmidler til kommunene, slik at de som er ressurskrevende brukere skal slippe å føle seg som en byrde på det kommunale budsjettet.

Vel, på forrige kommunestyremøte fikk jeg meg en ubehagelig overraskelse. Rådmannen skulle holde en liten økonomisk orientering i forkant av budsjett. Han begynner med å si at dette blir krevende… Budsjettarbeidet altså. Og som en av årsakene til at dette blir krevende, nevnte han at regjeringen har redusert skjønnsmidlene til ressurskrevende brukere. 2,1 millioner ble prisen for Vang kommune for denne reduksjonen. Jeg sitter (ligger) der som kommunestyrerepresentant, og jeg har aldri følt meg så liten. Jeg vet jo at det blant annet er meg han prater om. Men det er ikke rådmannens feil at jeg føler meg liten. Kommunen min har alltid gitt meg den hjelpen jeg trenger, uten å krangle på noe som helst. Jeg har hatt fantastiske saksbehandlere som alltid har sett verdien av mennesket Torstein, og jeg tror heller ikke at de kommer til å gi meg et dårlig tilbud nå. Men jeg er dritforbanna på regjeringen som setter kommuneadministrasjonen i slike dilemma, at de må prioritere menneskeliv på budsjettene. Dette er så smålig, og det rammer de minste kommunene. Den blå-blå regjeringa har et menneskesyn (når det kommer til svakere grupper) som er helt forkastelig, og de gjør det subtilt, og sakte men sikkert. Det har omtrent ikke stått i nyhetene at det skjæres ned på denne ordningen.

Som medlem av Sp har jeg lenge følt tilhørighet til den såkalte «borgerlige» fløyen av partiet. Om det er denne typen smålighet og mindreverdighet de borgerlige skal representere, så: Fuck det borgerlige! Heretter er jeg bare senterpartist.

Fremtidsbonden?

I går kveld og i dag har det florert med kommentarer, anmeldelser, kronikker og generelle meninger om Brennpunkt-dokumentaren «Fremtidsbonden» som ble sendt på NRK i går kveld.

Først og fremst: Jeg synes det var en skikkelig god dokumentar som på mange måter var god til å vise begge sider av det moderne landbruket. Fjellbonden i Sveits ble på mange måter hyllet i dokumentaren, men lavlandsbonden i Akershus som representerte det industrialiserte landbruket, ble heldigvis ikke gjort til den store syndebukken eller motpolen. På slutten fikk han komme med noen politiske meninger, og da frambrakte også han budskapet om at man kanskje burde ha en annen politikk for fjellbøndene på Vestlandet enn for storbønder på Østlandet.

Nå er jeg en skarve bondesønn med absolutt null peiling på mjølkekvoter (jeg vet ikke engang hvor stor kvote pappa har), dyrka areal, kraftfôrprosent og lignende. Men det jeg vet er at mamma og pappa er flinke til å utnytte beitemarka, spesielt i sommermånedene. Jeg vet at det er en fordel å ikke ha for mange dyr, da dette kan gå ut over dyrevelferden, og jeg er hellig overbevist om at normal veksthastighet hos dyra gir bedre råvarer. Jeg kommer ikke til å mene noe spesielt om det landbrukstekniske i Brennpunkt-dokumentaren, jeg har heller lyst til å dra fram det politiske budskapet som jeg tok med meg fra disse 58 minuttene: Er det politisk vilje så er alt mulig!

På vei til stølen og utmarksbeitet 🙂

Beitepolitikken i Sveits, hvor fjellbønder blir favorisert og belønnet ut i fra antall beitehektar, er en villet politikk. Når den sveitsiske landbruksdirektøren forteller om gjennomførte brukerundersøkelser som viser at forbrukere ønsker miljøvennlig og bærekraftig mat, da kan tilogmed jeg bli imponert over en byråkrat. Det er dette som er å ta forbrukerne på alvor, og ikke å hele tiden fordumme dem med den stadige jamringen om at de kun er opptatt av pris, og ikke bryr seg om kvalitet. Men om det virkelig er slik at forbrukerne i Norge kun er opptatt av pris, så er det kanskje på tide at politikere, bønder og organisasjoner (DNT, NHO Reiseliv o.l.) som har interesse av et levende småskalalandbruk i hele landet, starter prosessen med å få folk til å se verdien av ren og bærekraftig mat. Det er mulig å ha et kulturlandskap kultivert av beitedyr, også i Norge, dersom det er politisk vilje. Jeg vil avslutte med et godt sitat fra Landbruksdirektøren i Sveits, Bernard Lehman:

Konkurransen har to dimensjoner: Den ene handler om prisen på produktet, den andre handler om å være annerledes; både når det gjelder økosystemet og produktene. Den eneste måten landbruket kan overleve på, er ved å være annerledes. 

 

Et Juleønske for norsk landbruk

Sola skinner ute, kalenderen viser 7. desember, og jeg er godt inne i min første adventstid som onkel. Vesle-Jon er født inn i en lang rekke med Jon og Knut´er (faren min heter Jon, broren min heter Knut), som i over 400 år har vært stolte fjellbønder i Vang i Valdres. Hver generasjon har tilført gården noe nytt; investeringer, oppgraderinger, nye bolighus eller nye ideer.

Tre generasjoner Lerhol – alle  boende på samme gård

To dager etter at Jon var født dro mamma, pappa og jeg til Lillehammer sykehus for å besøke den lille. Der tok vi bilde av alle tre generasjoner, og etter hvert som tiden har gått har jeg tenkt mer og mer rundt dette bildet: Det er tre generasjoner som alle bor på samme gård, som alle ønsker å videreutvikle gården slik at vi kan fortsette å leve av den også i fremtiden. Alle ønsker vi at gården skal gi mest mulig avkastning. Alle ønsker vi å utnytte ressursene vi har, men ingen av oss ønsker at dette skal gå på bekostning av dyrevelferd og de etiske problemstillingene som et industrialisert jordbruk fører med seg.

Til støls

Jeg føler meg privilegert som bor på en gård. En gård som produserer sunn norsk mat, hvor det er minimalt med antibiotikabruk og hvor vi synes det er aller best å gjødsle jordene med naturlig møkk. Kyrne tilbringer hver sommerferie i de vakre Vangsfjellene, og beiter ned der det gror igjen. Broren min og samboeren har stadig tilført nye måter for å øke selvforsyningsgraden på gården; grønnsakshage, høner, svin og i løpet av neste år blir vi kanskje også birøktere på si. Det ligger en trygghet i å vite hvor mesteparten av maten vår kommer fra. Ikke bare en romantisk ”sjølvbergar” trygghet, men en mer reell helse- og sikkerhetsmessig trygghet.

Det første egget

Familielandbruket har de aller beste forutsetninger for å finne den gode og sunne balansegangen mellom bærekraftig økonomi, god dyrevelferd og videreføring av et tradisjonsbasert landbruk, som stadig tenker nytt og som ønsker å gi gården videre til neste generasjon i bedre stand enn da de selv tok over.

Mitt juleønske er at min nevø (om han har lyst) kan overta en gård i et samfunn som har forutsigbare rammer og god lønnsomhet for fremtidige bønder. Et samfunn hvor de som styrer bygger oppunder og verdsetter de verdiene som skapes, istedenfor å rive de ned. Verden trenger mer mat, men først og fremst trenger den bærekraftig mat. Norsk familielandbruk representerer balansen mellom bærekraftig, økonomisk og tradisjonsbasert drift. Vær så snill, Sylvi, ikke ødelegg for fremtiden! Sats på bærekraft fremfor overdreven økonomisk effektivitet. Sats på familielandbruket, ikke det industrialiserte landbruket, og ha tro på alle de flotte ungdommene som i framtiden kommer til å forsyne Norge med mat.

Fra Syria til Vang

Det har blitt skrevet hundrevis av innlegg om Syria og flyktningene, og hvordan vi nordmenn skal ta i mot dem. Jeg har tenkt ganske mye på dette selv, for man kan jo ikke unngå å tenke på det når man våkner opp til bilder av døde barn, gråtende mødre og hysteriske fedre, som gjør alt de kan for å komme seg nordover i Europa på søken etter et bedre liv.

Jeg kan godt begynne med å innrømme at jeg alltid har vært litt skeptisk til norsk integrering. Innvandrere ligger høyt på kriminalstatistikken, sosialhjelpstatistikken og arbeidsledighetsstatistikken. Hvorfor skal vi ta i mot flere når vi ikke klarer å integrere de vi har?  Men så leste jeg et innlegg av redaktør for e24, Per Valebrokk, Bestemor Europa trenger flyktningene. Essensen i innlegget er at vi trenger disse flyktningene. De er ikke et problem – de er redningen. De er mennesker med høy utdanning som med riktig integrering vil bli en enorm ressurs, og kan redde både Norge og Europa ut av den kommende alderdomsproblematikken. Skal velferdsstaten bestå slik som vi kjenner den, er vi avhengig av nye, friske hender til å bære grunnmuren av kostnadene. Mens jeg leste artikkelen slo det meg at denne diskusjonen i stor grad ligner på diskusjonen rundt mennesker med nedsatt funksjonsevne, og deres inkludering i arbeidslivet. Denne gruppen ligger også skyhøyt på arbeidsledighetsstatistikken.

Her reiser jeg land og strand rundt og predikerer gospelet om at NAV og arbeidsgivere må se på mennesker som ressurser, og ikke problemer. Jobben og utfordringen er å finne nøkkelen for å utløse disse ressursene. Og det er dét det handler om for flyktningene også. Vi som nasjon må finne nøkkelen til å låse opp ressursene. Vi må finne den riktige integreringsstrategien. I steden for å sette oss på bakbeina og si nei, bør vi heller si velkommen! Og så jobbe intenst for å finne løsningene på utfordringene – og tro meg, løsningene finnes.

Vang kommune jobber allerede godt med integreringsarbeidet, men vi kan bli enda bedre, og ja – vi kan ta i mot flere. Hele livet mitt har jeg jobbet for å finne løsninger på mine fysiske utfordringer, dette har jeg klart gjennom å være positiv, løsningsorientert og ikke problemfokusert. Hvis jeg kan, så kan Vang. Med våre 1500 kvm2 så må vi da klare å finne en varm seng til noen flere mennesker? Ved hjelp av Frivilligsentralen, Innovangsjon og den gode dugnadsånden i Vang, så skal vi klare å gi dem en meningsfylt aktivitet, og på sikt et meningsfullt arbeid.

La oss huske på at de er mennesker med store ressurser – ressurser som med riktig integrering kan bli en kjemperessurs for framtidens Europa, Norge, og ikke minst, et lite lokalsamfunn som Vang.

Spennende tider …

Nå er det en stund siden sist jeg skrev her, men det har skjedd sykt mye i den perioden. Det første jeg må fortelle om er et foredrag jeg holdt for Ergoterapistudenter i Oslo. Jeg holder jo mange foredrag av den typen, men det er en spesiell grunn til at akkurat dette foredraget var viktig. Etter at jeg «satt fast i heisen» med Lippestad har jeg hatt en del samtaler med ham, og siden han og advokatpartneren Agnete har et eget foredragsfirma som heter Orator, så har vi pratet om at jeg kanskje skulle bli en del av «stallen» deres. Lippestad er en forretningsmann, og ønsket at jeg skulle ha en «audition» for Agnete, som er daglig leder og manager før vi evt. inngikk en avtale.

Foredrag på HiOA

Jeg som aldri er nervøs før et foredrag var nå sykt nervøs – jeg ville imponere!
Ville stemmen holde? Ville publikum bli engasjert? Ingenting skulle nå være overlatt til tilfeldighetene. For å gjøre stemmen renest og best mulig lagde assistenten min et «heksebrygg» av ingefær, honning og sitron. Det smakte piss, men funka som bare det. For å sette den siste «touchen» på foredraget og gi studentene en liten wow-faktor, fikk jeg et vennepar som driver et film- og fotofirma som heter ScanOut, til å sette sammen noen GoPro-klipp (filmet av en annen kompis ved navn Lars) til en profesjonell filmsnutt. Filmsnutten satt som et skudd!

Publikum var kjempeentusiastiske, og jeg var ganske fornøyd med foredraget jeg hadde holdt. Om Orator var fornøyd og om jeg får en avtale vil jeg ikke si noe om på dette tidspunkt. Dere får vente i spenning 😉

Annleismenneske

I midten av mai skrev jeg en ganske lang oppfølgertekst til nakenbildene jeg tok i sommer. Teksten ble bestilt av redaktøren i det sinnsykt kule nynorskbladet «Syn og Segn», Knut Aastad Bråten (som også er en god venn og medpolitiker). Anyway… Han sendte en VELDIG forkortet versjon av innlegget til Dagbladet. I dag står innlegget på trykk på db.no. Les det her!

Har du derimot lyst til å lese det ordentlige innlegget, anbefaler jeg å kjøpe den siste utgaven av Syn og Segn. 🙂

 

Hva er likheten mellom den norske kirken og Putin?

Svaret på overskriften er ganske åpenbart. Dersom begge fortsetter i samme tralten som de holder på nå, kirken med sine diskriminerende vedtak mot homofile, og Putin med sine maktovergrep mot Ukraina, så vil begge stå for fall ganske så snart.

Midt i påskeuka kjenner jeg at det provoserer meg mer og mer å være medlem av en statskirke som ekskluderer en gruppe mennesker fra å delta i essensielle religiøse ritualer.

Jeg har alltid vært en forsvarer av den brede folkekirken, en krike som er åpen for alle og som tar vare på alle. Det som nå skjer er svært alvorlig. Alvorlig fordi man nå er i ferd med å snevre inn den åpenheten kirken er fullstendig avhengig av for å forsvare sin eksistens blant det jevne lag av befolkningen. Vanlige kirkemedlemmer, ikke prester!, har bestemt at homofile ikke skal få lov å gifte seg i kirken, ei heller velsignes!! Hvilket menneskesyn er det dette representerer? Alle fornuftige mennesker, til og med de svært religiøse, skjønner jo at man ikke kan ta  alt som er skrevet i en eldgammel bok bokstavelig… I likhet med alt annet i samfunnet må jo også kirken skjønne at de må endre seg i takt med utviklingen. Slik jeg ser det er kjernen i kristendommen tro, og den blir da vel ikke ødelagt av at presten sier «nå kan du kysse brudgommen»?

Hvis mennesker med et slik diskriminerende menneskesyn skal fortsette å representere oss menige medlemmer på kirkemøtene framover, ja da kommer jeg virkelig til å vurdere mitt medlemskap i kirken. Så herved, vel vitene om at jeg sterkt overvurderer min egen rolle og betydning som medlem i kriken, gir jeg dere ignorante, homofobe kirkemøtemedlemmer følgende advarsel: dere har ett år på dere til å omgjøre det fullstendig idiotiske og meningsløse liturgivedtaket deres, eller så melder jeg meg ut!

P.S: I mellomtiden håper jeg alle fornuftige prester (og de er det heldigvis mange av) gjennomfører «undergrunnsbryllup» for homofile.

Produser mat og la oss unngå frasen: «I told you so!»

For oss som er barn av bønder har vi fått inn argumenter om hvor viktig matproduksjon er, med morsmelken. Det handler om sjølvforsyning, at en ikke kan spise penger, matsikkerhet og det økte internasjonale behovet for mat.

Da jeg som nittenåring meldte meg inn i Senterungdommen var det ikke på grunnlag av at jeg ønsket å kjempe for mer matproduksjon og bedre forhold for bøndene. Jeg ville kjempe for et selvstendig og uavhengig Norge som ikke ble styrt fra Brussel. Påstander om at jeg meldte meg inn fordi jeg var bondesønn provoserte meg faktisk litt. Jeg var ikke fornøyd med at mamma og pappa var bønder, jeg var drittlei….! Drittlei av å aldri kunne være impulsiv, drittlei av å måtte planlegge enhver tur ut ifra fjøsstell og om vi hadde avløser eller ikke. Lei av at mamma og pappa aldri hadde tid eller overskudd til å gjør ting etter klokka halv åtte om kvelden, fordi de nettopp var ferdig med et langt fjøsstell. Og ikke minst var jeg lei av å måtte tilbringe somrene innendørs med lukkede dører og vinduer fordi pappa på død og liv måtte «lage vinterhalvårest mat» til kyrne… Men så ble jeg voksen! 🙂

I Senterungdommen skjønte jeg at det å produsere mat var noe å vøre stolt av; -man var del av noe større! Jeg ble student og lærte om Mazlows behovspyramide-mat er jo det største og viktigste fundamentet! Jeg begynte på historie og samfunnsfag og lærte om fordeler og ulemper med frihandel. Jeg lærte om komperative og absolutte fortrinn, og jeg lærte at historien kan gjenta seg og at verden utvikler seg, ofte til det bedre, men ikke alltid…

Fra mitt nåværende ståsted, fjernt fra egoistiske tenåringstanker, er et lands evne til å produsere mat direkte knyttet opp mot landets sikkerhetspolitikk. Det handler om å verdsette de som søker et meningsfylt arbeid framfor penger, her i verden! Bønder er minst like viktige som soldater, -de bør og skal dekke sine egne innbyggernes primærbehov. I dagens moderne samfunn hvor pengene rår blir det likevel vanskeligere og vanskeligere å jobbe på ren idealisme og interesse. I takt med antall gårdsbruk som legges ned går også selvforsyningsgraden, og med den nasjonale forsvarsevnen, ned. Dette må vi snu! Nåværende og potensielle matvareprodusenter over hele verden, må få villkår som gjør at de oppmuntres til å fortsette, men også starte den livsviktige produksjonen av mat.

Frihandelsteorier fungerer svært godt i en ideel verden hvor alt er fredfullt, alle mennesker er idealister og klimaet er stabilt. Verden er dessverre ikke slik som skjønnhetsdronninger ønsker seg; «world peace». Matvarebehov, priser og tilbud kan endre seg fra dag til dag og måned til måned. Endringer som kan få store konsekvenser for et land og for sikkerheten i en region. La meg minne om at den arabiske våren ble antent av økte matvarepriser, i større grad enn av diktatorer.

Fjellnasjoner som Norge vil aldri kunne produsere mer effektivt en land i Amerika og sentral-Asia. og med dagens matkonsum  vil vi aldri bli fullstendig selvforsynt, og vi vil alltid være avhengig av andre lands mat. Det handler likevel om å produsere så mye mat selv at vi får en større buffer når uforutsette ting oppstår. Det handler om å minske sårbarheten…

Da ukrainske demonstranter samlet seg på Maidanplassen sa jeg til en assistent; «Merk deg mine ord: dette kommer til å få konsekvenser for kornprisene!» Da jeg våknet i dag tidlig og leste nyhetene tenkte jeg bare «I told you so…»

http://e24.no/naeringsliv/ukraina-krisen-gir-oekt-kornpris/22793570

EØS – veien til frelse eller fortapelse?

De siste ukene har EØS-debatten i Norge vært preget av om man skal ha debatten eller ikke. Etter min mening er dette en total avsporing. EØS-debatten er så viktig at man heller burde brukt tiden på å sette seg inn i en av norgeshistoriens mest omfattende overnasjonale avtaler og debattert fordeler og ulemper.

La oss slå det fast med en gang. Det er absolutt store fordeler med EØS-avtalen. Forutsigbarhet for næringslivet, omfattende forskningssamarbeid og ubegrenset tilgang på arbeidskraft med høy kompetanse er bare noen av fordelene med avtalen.  Vi i Senterpartiet må ikke bli så ensporet at vi ikke ser disse fordelene, for de er absolutt til stede.

Når jeg her ramser opp fordeler med avtalen må ikke dette mistolkes dit hen at jeg tilhenger av EØS-avtalen.  Selv om mange av 1900-tallets infrastrukturbyggende diktatorer hadde blitt sabla gode samferdselsministre så utkonkurrerer ulempene med disse diktatorene i aller høyeste grad fordelene. EØS-debatten bør også legges på et nivå hvor man veier nettopp fordeler og ulemper mot hverandre.

Jeg vil påstå at det er på grensen til farlig å ikke debattere EØS-avtalens innvirkning på det norske samfunnet. Siden EØS-avtalen ble underskrevet i mai 1992, har avtalen ført til at Norge har blitt stadig tettere vevd inn i det europeiske samarbeidet, og avtalen påvirker stadig flere områder. Den politiske innflytelsen til EØS-avtalen har steget betraktelig i svært mange av våre viktigste samfunnsområder, slik som for eksempel arbeidslivspolitikk.

Europautredningen kom fram til mange viktige konklusjoner. Det er både klare fordeler og ulemper med Norges tilknytning til Europa gjennom EØS-avtalen. Den største av ulempen man kom fram til er, etter min mening, avtalens mangel på demokratisk legitimitet og kontroll. En ulempe jeg mener overskygger de fleste av avtalens fordeler. EØS-avtalen har ført til en overstyring av demokratiet både på nasjonalt og lokalt plan, noe som representerer en stor utfordring for handlingsrommet til norske folkevalgte. Avtalen har også andre negative sider, som den økte eksporten av norsk trygd og det økte presset på lavtlønnsyrker. På sikt kan den store tilgangen på billig arbeidskraft fra EU bli en trussel for den relative likelønnsutviklingen i Norge. Dersom lønningene i lavtlønnsyrker i Norge presses lavere enn de allerede er i dag, vil det å motta sosiale stønader bli like lønnsomt som å stå i arbeid. Dette vil ikke være bærekraftig. En svekket velferdsstat, som ikke lenger kan sikre norske statsborgere tryggheten vi har i dag, kan bli det endelige resultatet.

En annen, og minst like viktig, konklusjon som ble fremført av Europautredningen, og som i mine øyne er minst like viktig, er mangelen på kunnskap og debatt om EØS-avtalen i det norske samfunnet. Det er dette vi i Senterungdommen vil til livs. Vi ønsker en åpen og ærlig debatt om både fordeler og ulemper ved avtalen.  En debatt som bør og skal være basert på kunnskap istedenfor myter og usannheter. Etter en slik debatt ønsker Senterungdommen at folket skal avgjøre EØS-avtalens skjebne i en folkeavstemning, en mulighet det norske folk ikke fikk i 1992.

Selv om både jeg og Senterungdommen mener at de prinsipielle demokratiske kostnadene ved EØS-avtalen er større enn gevinsten, vil vi respektere hva det norske folk mener, uavhengig om det er at EØS-avtalen er veien til frelse eller til fortapelse.

Forelska i lærer’n!

Nå er ikke overskriften ment å være en selvdiggende overskrift (selv om jeg riktignok kunne vært troende til det).

Denne uken har jeg jobbet som vikarlærer i samfunnsfag for to voksne innvandrerklasser på voksenopplæringssenteret i Trondheim. En jobb jeg klarte å skaffe meg gjennom mammaen til en av mine assistenter, og jeg er veldig for at jeg fikk muligheten. 🙂

For dette har virkelig vært en flott opplevelse. Å undervise elever i et fag og et tema jeg brenner for, er intet annet enn helt fantastisk. Det å føle at man er til nytte, og virkelig klarer å lære bort noe, er noe av det mest positive med lærerrollen. At elevene mine er helt enestående høflige og engasjerte i timen er heller ikke noe minus. Dette er elever som virkelig ønsker å utdanne seg inn i det norske samfunnet, og for meg virket det som de sugde til seg all lærdom som en svamp. Jeg ser frem til å fortsette å jobbe som vikarlærer for denne flotte gjengen, og etter denne uka har jeg kanskje ikke blitt forelska i lærer’n, men jeg har definitivt blitt forelska i lærerrollen!

 

P.S. Idag etter timen kom en elev bort til meg og sa: «Tusen takk for idag lærer, og god bedring!» Jeg svarte tusen takk, og tenkte for meg selv at det kanskje er helt greit at elevene får oppleve en funksjonshemma lærer. For når jeg er ferdig med de, skal jeg love deg at de ikke lenger synes synd på meg 😉