2015 er nå historie, og jeg kan se tilbake på et særdeles begivenhetsrikt år med noen nedturer, og store oppturer. Fjoråret var året hvor jeg virkelig tok steget ut og turte å satse på foredrag. Etter mitt møte med Lippestad … Les videre
Sola skinner ute, kalenderen viser 7. desember, og jeg er godt inne i min første adventstid som onkel. Vesle-Jon er født inn i en lang rekke med Jon og Knut´er (faren min heter Jon, broren min heter Knut), som i over 400 år har vært stolte fjellbønder i Vang i Valdres. Hver generasjon har tilført gården noe nytt; investeringer, oppgraderinger, nye bolighus eller nye ideer.
Tre generasjoner Lerhol – alle boende på samme gård
To dager etter at Jon var født dro mamma, pappa og jeg til Lillehammer sykehus for å besøke den lille. Der tok vi bilde av alle tre generasjoner, og etter hvert som tiden har gått har jeg tenkt mer og mer rundt dette bildet: Det er tre generasjoner som alle bor på samme gård, som alle ønsker å videreutvikle gården slik at vi kan fortsette å leve av den også i fremtiden. Alle ønsker vi at gården skal gi mest mulig avkastning. Alle ønsker vi å utnytte ressursene vi har, men ingen av oss ønsker at dette skal gå på bekostning av dyrevelferd og de etiske problemstillingene som et industrialisert jordbruk fører med seg.
Til støls
Jeg føler meg privilegert som bor på en gård. En gård som produserer sunn norsk mat, hvor det er minimalt med antibiotikabruk og hvor vi synes det er aller best å gjødsle jordene med naturlig møkk. Kyrne tilbringer hver sommerferie i de vakre Vangsfjellene, og beiter ned der det gror igjen. Broren min og samboeren har stadig tilført nye måter for å øke selvforsyningsgraden på gården; grønnsakshage, høner, svin og i løpet av neste år blir vi kanskje også birøktere på si. Det ligger en trygghet i å vite hvor mesteparten av maten vår kommer fra. Ikke bare en romantisk ”sjølvbergar” trygghet, men en mer reell helse- og sikkerhetsmessig trygghet.
Det første egget
Familielandbruket har de aller beste forutsetninger for å finne den gode og sunne balansegangen mellom bærekraftig økonomi, god dyrevelferd og videreføring av et tradisjonsbasert landbruk, som stadig tenker nytt og som ønsker å gi gården videre til neste generasjon i bedre stand enn da de selv tok over.
Mitt juleønske er at min nevø (om han har lyst) kan overta en gård i et samfunn som har forutsigbare rammer og god lønnsomhet for fremtidige bønder. Et samfunn hvor de som styrer bygger oppunder og verdsetter de verdiene som skapes, istedenfor å rive de ned. Verden trenger mer mat, men først og fremst trenger den bærekraftig mat. Norsk familielandbruk representerer balansen mellom bærekraftig, økonomisk og tradisjonsbasert drift. Vær så snill, Sylvi, ikke ødelegg for fremtiden! Sats på bærekraft fremfor overdreven økonomisk effektivitet. Sats på familielandbruket, ikke det industrialiserte landbruket, og ha tro på alle de flotte ungdommene som i framtiden kommer til å forsyne Norge med mat.
I dag får politikerne stadig oftere referatsaker presentert etter at kommuneadministrasjonen har behandlet dem. Er dette en utvikling vi ønsker? Senterpartiet ønsker å ta tilbake den politiske styringen, og styrke lokaldemokratiet.
En av demokratiets grunntanker er at folkevalgte representanter er ansvarlige for politiske beslutninger som tas til fellesskapets beste. Gjennom valg avgir vi stemmer til politikere som lover å forvalte dette ansvaret. Vi gir tillit til våre likemenn, men kan fjerne denne tilliten ved valg om vi er uenige i beslutningene som tas. Men hva skjer med det lokale folkestyret når vedtakssaker i økende grad behandles av administrasjonene i kommunene? I dag får politikerne stadig oftere referatsaker presentert etter at kommuneadministrasjonen har behandlet dem. Er dette en utvikling vi ønsker? Senterpartiet ønsker å ta tilbake den politiske styringen, og styrke lokaldemokratiet.
I 1814 bestemte vi at fremtidens Norge skulle være en demokratisk, selvstendig stat der befolkningen selv påvirker retningen landet skal gå i. Da Stortinget i 1837 stemte for formannskapsloven, befestet de reelt og formelt folkestyre også i kommunene. Folk vet best hva de selv trenger. Nærhet til beslutningstakere sikrer best mulig tilbud. Dette var ideen bak grunnloven og formannskapsloven, og dette er fortsatt Senterpartiets politikk. Ved å styrke lokaldemokratiet sa vi som nasjon nei til teknokratiet. Vi sa ja til ansvarliggjøring av beslutningstakere. Vi vil ikke tilbake til embetsmannsstaten. Det ble vi enige om for lenge siden.
Likevel har kommuneadministrasjonene rundt om i landet i dag fått ansvar for og fullmakt til å behandle og vedta en rekke saker som omhandler deg og meg gjennom det såkalte delegasjonsreglementet på bekostning av politisk styring. I en av Valdreskommunene viste en opptelling at antall saker som blir politisk behandlet av politiske nemder, formannskapet og kommunestyret omtrent er blitt halvert i perioden 2009-2013. Resten av vedtakssakene er delegert til rådmannen og kommuneadministrasjonen. Intensjonen med økt delegering var at politikerne skulle få mer tid til bred drøfting av overordnede politiske, prinsipielle spørsmål og saker. Det har, etter vår mening, ikke skjedd. Det har heller blitt færre møter og færre saker til behandling.
De delegerte sakene er ofte kompliserte og tidkrevende, og behandlingen krever i mange tilfeller god faglig kompetanse. Kompetanse som administrasjonen sitter på. Senterpartiet mener ikke at kommuneadministrasjonene gjør en dårlig jobb, men vi mener at de gjør en jobb som ikke er en del av deres ansvarsområde. Det at politikerne vil ta tilbake makta betyr ikke at vi ikke skal høre på faglig kompetanse. Det betyr simpelthen at det er politikerne, og ikke administrasjonen som skal sette den politiske agendaen. Fagfolk er ikke valgt til å styre. Derimot er politikerne det. Administrasjonen skal gi råd for å hjelpe politikerne med å ta gode avgjørelser basert på fagkunnskap, men de skal ikke ta over beslutningsprosessen. Det er ikke folkestyret verdig
Vi mener at folkevalgte politikere bør være sitt ansvar bevisst og bruke den tiden som trengs for å sette seg inn i sakene som skal behandles. Også de kompliserte og tidkrevende sakene. Et reelt demokrati fordrer et reelt folkestyre, og folket gir sin tillit til at politikerne gjør jobben sin. Når Senterpartiet kommer til makta blir vår første konkrete oppgave å gå gjennom delegasjonsreglementet for å se punkt for punkt hvilke saker som bør tas tilbake til politisk behandling. Det vil bidra til å redusere rådmannsveldet og styrke folkestyret.
Torstein Lerhol
Ungdomskandidat Oppland Senterparti
3. kandidat til Vang Senterparti
For noen uker siden var Forsvarets Forum en tur i Vang for å intervjue meg om forsvaret. Kan skjønne at det virker litt spesielt for de som ikke kjenner meg, at forsvarets eget internblad ønsker å intervjue en 20 kg tung funksjonshemma gutt om forsvar, men jeg er altså veldig interessert i forsvarspolitikk. Ekstremt interessert, faktisk.
Helt siden jeg var liten har jeg drømt om å jobbe i forsvaret, og selv om jeg fort innså at muligheten for å bli FSK-soldat var forsvinnende liten, hadde jeg fortsatt et ønske om å bidra på en eller annen måte. Disse drømmene klarte jeg da å få formidlet i VGTV-intervjuet for to år siden (dere vet, det intervjuet etter nakenbildene …) Forsvarets Forum plukket opp dette, og satte etter to år kursen mot Vang for å høre mer.
I intervjuet fikk jeg fortelle om både meg selv, familien og, kanskje viktigst av alt, Senterpartiets gode forsvarspolitikk.
Og når vi først snakker om FSK, så må vi i alle fall ha synet til en spesialjeger for å lese hva som står på dette bildet. Om du har lyst til å lese det med litt større skrift, kan du laste ned PDFen av bladet her. Intervjuet med meg er på s. 62/63.
Forsvarets Forum hadde forøvrig med seg en særs dyktig fotograf, Arne Flaaten (som forøvrig kjente faren min og hadde malerier av forfedrene mine hjemme, men det er en annen historie). Jeg synes han tok et skikkelig godt bilde med Vennisfjell og Skudshødn i bakgrunnen. Er jo alltid moro å få vist fram hvor flott Vang er! Også til forsvaret 🙂
Fotograf: Arne Flaaten
De skal få skikkelig skryt for å tvinge igjennom en kommunereform som tar sikte på tvangssammenslåing og glatt velger å overse befolkningens vilje ved å ikke anbefale eller ta hensyn til lokale folkeavstemninger. Det kreves baller å gjennomføre en slik diktatorisk reform ett år før neste kommunevalg! Det krever også stor guts å kategorisk unnlate å ta med lokale demografiske, geografiske og topografiske forhold i analysene sine, her satser man fullt på den solide og velfungerende markedsøkonomi-teorien.
I stedet for å starte i den vanlige enden med å vurdere tjenestenes kvalitet, innhold og fremtidige utfordringer, går de modig motstrøms ved å velge reform for reformens skyld. På beste italienske vis vil de fylle storkommunene med teknokrater og edelt beskytte nye lokalpolitikere ved å skyve dem lenger unna befolkningen som blir berørt av politiske rammevedtak. Vel vitende om den folkelige skepsisen viser Høyre en slik fremragende effektivitet i reformprosessen, at vestlige demokratier aldri har sett makan til gjennomføringsevne.
Gratulerer til frihetspartiet Høyre- «frihet for folk flest».
Dette innlegget har jeg skrevet tidligere og det har stått på trykk i arkitektstudentmagasinet Kote.
Ingen kan motstå denne typen naturinntrykk 🙂
Er sommeren på hell for bygde-Norge eller er det mulig å snu trenden og gå mot en ny vår?
Potensialet i bygde-Norge er enormt, men det avhenger av befolkningen og myndighetenes vilje til å utløse det. Politisk styring fra sentralt og lokalt hold kan både stimulere, men også kvele skapergnisten og dermed realiseringen av de muligheter som ligger i samfunnet.
Min hjemkommune Vang har, sammen med mange andre småkommuner i Norge, funnet en metode for å snu sentraliseringstrenden, og vise at liv i distriktene er framtidsrettet.
Fremtiden til bygde-Norge avhenger først og fremst av engasjerte innbyggere som ønsker å skape seg en desentralisert, men moderne fremtid. Innbyggere med forkjærlighet til lokalsamfunnet de er en del av. Noen av de, født på midten av 80-tallet, stablet i 2006 Norges mest høytliggende musikk- og friluftsfestival, Vinjerock, på beina. Festivalen er i dag en av landets mest populære nisjefestivaler, som dessuten er gjeldsfri og har overskudd år etter år. Ved hjelp av ungdommelig pågangsmot og tillit fra innbyggere og kommunale myndigheter, viste man hele landet at det var mulig å skape noe spektakulært og bærekraftig på bygda.
Det engasjerende og nyskapende miljøet i Vang resulterte i at flere ungdommer ønsket å vende hjem til Vang etter endt utdanning. De ønsket tilhørighet og deltagelse i et engasjert, sosialt nettverk, og de ønsket meningsfylte arbeidsplasser. Først og fremst ønsket de nærhet til Vangs største ressurs: den vakre fjellnaturen.
Kommunens lokalpolitikere så utviklingsmulighetene og tok innbyggernes engasjement på alvor. De ville nytte dette engasjementet til det beste for fellesskapet. Den positive holdningen fra lokalpolitikerne i Vang er uvurderlig for oss ungdommer når det kommer til å våge og sette idéer ut i livet. Økonomisk starthjelp og velvillig innstilling skulle vise seg å være ”utgifter til inntektservervelse”.
I dagens teknologiske samfunn, med alt fra bredbånd til videokonferanser, blir geografiske avstander mindre viktig. Det er i aksen mellom høy kompetanse og teknologisk framdrift at Vang og resten av bygde-Norge trolig har det største utviklingspotensialet. Kontorfellesskapet 1724 ble etablert i Vang sentrum for å huse tilbakeflyttet ungdom som hadde startet opp bedrifter innenfor IT og kulturbaserte næringer. Vi viste at når lokalpolitikere og engasjerte bygdefolk sammen klarer å jobbe for et nyskapende og bærekraftig arbeidsliv, i tillegg til at det finnes gode velferdstjenester og et rikt kultur- og aktivitetstilbud, er man kommet langt på vei i å skape et fremtidsrettet og levende lokalsamfunn.
Dessverre lever ikke kommunen vår, eller resten av distrikts-Norge, i et vakuum skjermet fra avgjørelser tatt av sentrale myndigheter. Kommuner, primærnæringer, gründere og etablert næringsliv trenger forutsigbare rammevilkår. Rammevilkår som gir så mye handlingsrom at lokalsamfunnet får muligheten til å utløse sitt eget potensial og tro på egen fremtid.
Ser man på dagens politiske landskap, er det nærliggende å tro at bygde-Norges utfordringer blir større og vanskeligere. Det råder en usikkerhet om viljen fra den nye regjeringen til å satse på mulighetene som bygda kan gi og gir. Vi skal likevel vise at vi er verdt å satse på! Bygde-Norge tilfører storsamfunnet enorme verdier, både økonomiske, sosiale og kulturelle.
For oss i Vang ble det viktig å opprette en bygdeutviklingsbedrift. Denne fikk navnet Innovangsjon, og skulle absorbere og konkretisere bygdas engasjement til håndfaste og målbare resultater. Vi valgte å konsentrere oss om tre arbeidsområder; arbeid, bolig og blest. Vårt overordna mål er ti nye arbeidsplasser hvert år, og at vi innen 2020 er blitt 1724 innbyggere – like mange som Grindafjellets (Vangs særmerkte fjell) høydemeter over havet. Ved hjelp av kommunal og folkelig tillit har vi fått denne oppskriften til å fungere. Sakte men sikkert nærmer vi oss målet.
Fredagskos er en av Innovangsjons sosiale møteplasser. Her samles Vangsgjeldinger i alle aldre for å spise god mat og ha hyggelig samvær 🙂 Foto: Ida Strømstad/Innovangsjon
Som styreleder i Innovangsjon er det lett å se at bygda er blitt mulighetenes marked for mange. Vi får stadig henvendelser fra mennesker i alle livsfaser, som ønsker å etablere seg i bygda. Noen går med en gründer i magen og ønsker å starte en bedrift, noen ønsker å gi barna en trygg oppvekst i gode barnehager og skoler, og noen ønsker en roligere og annerledes livsstil. Felles for dem alle, er som tidligere nevnt, at de ønsker en større nærhet til naturen i ville, vakre Vang.
I tillegg til naturen kommer den andre merkevaren som Vang nå har opparbeidet seg; det aktive og nyskapende ungdomsmiljøet. Ungdom, som etter endt utdanning har vendt hjem, ofte sammen med kjæresten, for å etablere seg og skape en fremtid i Vang. Et enormt engasjement initiert av ungdommen selv – og deretter støttet oppunder av kommunens innbyggere og politikere, har skapt en driv og optimisme som andre kommuner misunner oss.
Vår satsing er likevel ingen fasit for distrikts-Norges utvikling; enhver kommune må finne sin egen vei. Det er heldigvis likevel sånn at bygde-Norges utvikling i større grad enn beslutningene til regjering og storting, avhenger av den menneskelige kapitalen. Unge, voksne og eldre med ideer, virketrang og kompetanse skal sammen vise landet at livet på bygda går mot en ny vår!
Torstein Lerhol
Styreleder i Innovangsjon
I stadig flere kommuner lyses det i dag ut konsesjonskrav for firmaer som tilbyr borgerstyrt personlig assistent. Enkelte kommuner slik som Trondheim og Bergen har fått det for seg at den kommunistiske metoden med full overvåkning og umyndiggjøring av de funksjonshemmede må inn i kravene. Jeg prater her om retten til å reise utenlands. Noe av de fine med BPA er at du kan reise hvor du vil, når du vil. Som mange av dere vet reiser jeg mye, og dette hadde aldri vært mulig uten BPA-ordningen. Nå vil altså enkelte kommuner at man må melde i fra god tid i forveien, dersom man skal utenlands. Søsteren min som bor i Trondheim må altså sende inn en søknad flere måneder i forveien, dersom hun ønsker å dra til London!! Jeg blir forferdet over hvor mye idioti det må sitte mellom øra på enkelte av landets rådmenn.
Jeg er en ganske kynisk realpolitiker, og dersom kommunene hadde gjort dette for å spare penger så hadde jeg fortsatt ikke vært enig, men jeg kunne i det minste skjønt hvorfor. Dette er altså ikke tilfellet her. Fordelen med BPA-ordningen er at assistentene blir med deg der du er, og dit du vil dra. Det finnes ikke noen egen eller høyere lønn for assistenter som blir med til USA, ei heller for assistenter som blir med til Spania. Det er den samme lønna enten man er i Norge eller utlandet.
Nå vet jo dere at jeg ikke er verdens største fan av SV, men det er to politikere jeg liker svært godt i dette partiet, Karin Andersen og min gode venn Hans Olav Lahlum. Førstnevnte stilte dette spørsmålet om meldeplikt på reise til helseminister Bent Høie i Stortingets spørretime. Helseministeren kom med masse svada som at BPA ligger under helse og omsorgstjenesteloven, og at kommunene kan hvis de vil, med loven i hånden, nekte hjelp utenfor kongerikets grenser. Noe av grunnen var visst at det kunne oppstå sykdom hos både den funksjonshemmede og eventuelt assistentene. Dette vil i sin tur medføre store merkostnader for kommunene. Dette er et bull shit argument kjære helseminister, og jeg skal forklare deg hvorfor!
Dersom noen blir dårlige på utenlandstur så er både vi og assistentene pliktige til å ha reiseforsikring. Billetten hjem er derfor dekket. Dersom assistenten blir dårlig midt i turen har jeg som arbeidsgiver to valg. Enten avbryte turen, og dra hjem hvor de andre assistentene venter, eller sende den dårlige assistenten hjem og få en annen assistent til å fly ned. Ja, dette vil selvsagt koste noen ekstra timer og ekstra utlegg på driftskontoen, men det er her poenget ligger Bent Høie: BPA-budsjettet varer over et helt år, slik at et eventuelt merforbruk kan spares inn igjen. Dersom jeg velger å ha en filmkveld sammen med mine foreldre så har jeg plutselig spart inn 5 timer bare der. Og dersom jeg mot formodning ikke har klart å spare inn merforbruket så ender regninga til syvende og sist hos meg. Det er derfor absolutt INGEN merkostnad for kommunene!!
Denne meldeplikten for å dra til utlandet blir kun for overvåkningens skyld, den vil kun føre til mer byråkrati i kommunene og mindre frihet for den funksjonshemma. Jeg håper virkelig ikke Bent Høie vil at vi funksjonshemmede skal ha følelsen av at vi er høns i bur som må be aller nådigst om å dra på julemarked i Tyskland eller fotballkamp i England. Høyre og FrP prøver å fremstille seg selv som frihetspartiene som skal gi enkeltindividet mer frihet. Dersom dere skal holde på denne profilen er det kanskje på tide at dere våkne i denne saken!
Ikke siden EU-avstemmingen, på midten av 90-tallet, har det vært mer behov for et parti som Senterpartiet. Sjelden har et parti fått så gode muligheter til å utvikle en opposisjonspolitikk som folk forstår og ser nytten av. Den blå-blå regjeringen sender passninger på passninger med politiske «løsninger», hvor Senterpartiet er hovedmotstanderen som har de andre, og mer fornuftige løsningene… Her er det bare å ta imot og sende ballen videre til velgerne og økt oppslutning! Vi i Senterpartiet får faktisk den politiske agendaen på et sølvfat! Her er det bare å velte seg i gode Senterpartisaker. Den blå-blå regjeringen ødelegger matjord like fort som jeg bruker en kilo smør, de haster gjennom en kommunereform som vil føre til tvangssammenslåinger av velfungerende mellomstore og små kommuner, de sender ”Europaministeren” ned til Brussel for å strekke ut labben, logre med halen og si ja til alt fra reduserte innskuddsgarantier til politikk som vil forverre den norske bondens hverdag drastisk.
Et stort Senterparti vil alltid være garantisten mot alle disse forslagene. Vi har jo politikken som kan skyte ned forslagene like lett og kjapt som Lucky Luke skyter hatten av Dalton-brødrene! Men gjør vi det? Nei, dessverre… For akkurat nå er vi mer opptatt av å vise landet vårt selvarrangerte NM i selvskading. I dette NM konkurreres det i øvelser som; Lekkasjekast, Usaklighetssprint, Hvem-som-kan-rope-høyest-og-lengst-maraton osv, osv. På seierspallen er dessverre ikke premien en gullmedalje, men et ødelagt sølvfat…
Kjære Senterpartister, vi har politikken, vi er på den politiske dagsordenen, vi kan få gjennomslag! Vær så snill, finn fram sølvpussen og begynn å pusse!
Min metaforiske sølvpuss består av følgende løsninger:
Det skrives/sies mye fra politikere og andre om betydningen av realfag og språkfag. Det sies derimot svært lite om betydningen av samfunnsfag. Ja, jeg vet at ikke alle kan bli statsvitere eller historikere, men det er jo egentlig ikke det det handler om. Samfunnsfag er, slik jeg ser det, et av de viktigste fagene for utviklingen og videreføringen av det moderne demokratiet.
I dag var jeg så heldig å få undervise elevene i 10. klasse i temaet «Sør-Afrika». Dette temaet ble presentert i geografidelen av faget, og det imponerte meg egentlig hvor sammensatt og helhetlig forfatterne har behandlet et så viktig emne. Siden boken vi brukte er en geografibok så står det selvsagt mye om høysletter, savanner, dyreliv og klima, men det sto og masse om boerkonflikten, apartheid og Nelson Mandela. Selv om de tre siste temaene egentlig hører hjemme i en historiebok, så følte jeg at forfatterne klarte å bake historien inn i en demografisk og geografisk kontekst. Dette samtidig med at de gir endel spillerom for læreren til å bruke kreativitet, fantasi og egen kompetanse. Ikke overraskende valgte jeg å legge mye fokus på apartheid og Nelson Mandelas kamp mot det hvite og undertrykkende mindretallet.
En flott gjeng elever hadde gode svar på mange spørsmål, og jeg tenkte med meg selv at dette faget er viktig! Ungdom trenger å kjenne historien, de trenger å lære om diktaturundertrykkelse og kampen for demokrati. De trenger å lære om mekanismene i det moderne samfunnet. Og de trenger å lære om samfunn som fungerer og ikke fungerer. Viktigst av alt så kan samfunnsfag, med riktig undervisning, være det faget som lærer elevene å tenke selv, og forhåpentligvis gjøre dem til aktive deltagere i det moderne demokratiske samfunnet. Det handler om å gjøre faget mer spennende for ungdom, samt å legge pensum ned på et nivå slik at det blir interessant og forståelig. Nå sier jeg ikke at man nødvendigvis skal legge seg på nivået som blir vist i denne danske valgvideoen:
…men den gir oss en del pedagogiske poenger som man kan dra med seg videre i undervisningen (..og jeg fikk i alle fall lyst til å stemme når jeg så videoen 🙂 )
I tillegg til å formidle historier, tanker og ideer rundt demokratiet som en prinsipiell idè og styreform, så åpner faget opp for en generell forståelse av hele samfunnet. Nettopp fordi det omhandler alt fra emigrasjon og immigrasjon, sammenhengen mellom konflikter og ressursmangel, til naturens betydning for demografisk utvikling, så gir faget læreren en fantastisk mulighet til å gi elevene et helhetlig forståelse og et komplekst bilde av vårt nasjonale og internasjonale samfunn. Jeg er i hvert fall kjempeglad for at jeg valgte samfunnsfag som mitt undervisningsfag.
Jeg håper flere politikere også kan prate om å gi etterutdanning til samfunnsfaglærere, for å vedlikeholde gleden ved å undervise og inspirere til utvikling og nytenking i det faget som, fremfor noe annet, kan være med på å forme morgendagens demokrati.
Senterpartiet er et sentrumsparti i norsk politikk, men hva er egentlig sentrum? De fleste som blir spurt vil nok svare at sentrum er et sted midt mellom Høyre og Arbeiderpartiet, og at sentrumspartiene representerer det beste fra begge sider. Gir dette egentlig et riktig bilde, både for oss selv og utad? Vil vi ikke være noe mer?
I løpet av de neste fire åra har jeg lyst til at Senterpartiet skal dra på polferd. En ferd for å gjenreise og befeste sitt eierskap til den tredje polen i norsk politikk; den grønne pol. I likhet med Amundsen, som plantet det norske flagg på Sørpolen, skal Senterpartiet plante sin firkløver på den grønne pol.
Hva er den grønne pol? Hva består den av? Hva inneholder den? I mitt hode så er den grønne pol den ”sunne fornufts pol”; det er en pol som har pragmatisme, helhet og folkevett som sine bærebjelker. Folkestyre, bærekraft og fellesskapstenkning er dens ideologi. Den skal være en tredje vei og en tydelig alternativ retning i norsk politikk.
Mennesker som føler seg innesperret i ideologien til venstre- og høyresiden av norsk politikk, skal igjen få øynene opp for den grønne pol! Senterpartiet skal bli tydeligere og sterkere. Vi skal fortsette vårt arbeid for et framtidsrettet samfunn hvor:
Disse punktene er bare noen av de punktene som jeg mener definerer Norges nye grønne pol. I løpet av Senterpartiets polferd kommer vi sammen til å finne nye løsninger og mye god politikk som skal gjøre oss til eiere og forvaltere av den grønne pol. Målet vårt er ikke å skape et mer materialistisk samfunn, det er å skape et mer lykkelig og rikt samfunn!
Et meningsfylt liv! 