Følelsen av å være en samfunnsbyrde…

Lenge siden jeg har skrevet her nå. Og som dere vet så pleier jeg stort sett å skrive positive innlegg. Men denne gangen skal jeg skrive et litt mer alvorlig innlegg. Når jeg reiser rundt og holder foredrag, så snakker jeg ofte om at det kan være lett å føle seg som en samfunnsbyrde, når man ser at ens hjelp til et verdig liv koster skattebetalerne masse penger. Jeg har presset denne byrdefølelsen ned med å tenke på at jeg er i full jobb, jeg betaler skatten min med glede, jeg bidrar til samfunnet, men også tanken på at det er staten som har betalt største del av regninga for min assistanse (hjelp), og ikke kommunen.

Det har i lang tid vært slik at staten betaler 80% av regningen på såkalte «ressurskrevende brukere» over et visst innslagspunkt. Det vil si at kommunene betaler regninga til en viss sum, og staten betaler 80% av alt som er over denne summen. I tillegg har det vært sånn at i kommuner med mange ressurskrevende brukere, så har det blitt delt ut skjønnsmidler til kommunene, slik at de som er ressurskrevende brukere skal slippe å føle seg som en byrde på det kommunale budsjettet.

Vel, på forrige kommunestyremøte fikk jeg meg en ubehagelig overraskelse. Rådmannen skulle holde en liten økonomisk orientering i forkant av budsjett. Han begynner med å si at dette blir krevende… Budsjettarbeidet altså. Og som en av årsakene til at dette blir krevende, nevnte han at regjeringen har redusert skjønnsmidlene til ressurskrevende brukere. 2,1 millioner ble prisen for Vang kommune for denne reduksjonen. Jeg sitter (ligger) der som kommunestyrerepresentant, og jeg har aldri følt meg så liten. Jeg vet jo at det blant annet er meg han prater om. Men det er ikke rådmannens feil at jeg føler meg liten. Kommunen min har alltid gitt meg den hjelpen jeg trenger, uten å krangle på noe som helst. Jeg har hatt fantastiske saksbehandlere som alltid har sett verdien av mennesket Torstein, og jeg tror heller ikke at de kommer til å gi meg et dårlig tilbud nå. Men jeg er dritforbanna på regjeringen som setter kommuneadministrasjonen i slike dilemma, at de må prioritere menneskeliv på budsjettene. Dette er så smålig, og det rammer de minste kommunene. Den blå-blå regjeringa har et menneskesyn (når det kommer til svakere grupper) som er helt forkastelig, og de gjør det subtilt, og sakte men sikkert. Det har omtrent ikke stått i nyhetene at det skjæres ned på denne ordningen.

Som medlem av Sp har jeg lenge følt tilhørighet til den såkalte «borgerlige» fløyen av partiet. Om det er denne typen smålighet og mindreverdighet de borgerlige skal representere, så: Fuck det borgerlige! Heretter er jeg bare senterpartist.