I går kveld og i dag har det florert med kommentarer, anmeldelser, kronikker og generelle meninger om Brennpunkt-dokumentaren «Fremtidsbonden» som ble sendt på NRK i går kveld.
Først og fremst: Jeg synes det var en skikkelig god dokumentar som på mange måter var god til å vise begge sider av det moderne landbruket. Fjellbonden i Sveits ble på mange måter hyllet i dokumentaren, men lavlandsbonden i Akershus som representerte det industrialiserte landbruket, ble heldigvis ikke gjort til den store syndebukken eller motpolen. På slutten fikk han komme med noen politiske meninger, og da frambrakte også han budskapet om at man kanskje burde ha en annen politikk for fjellbøndene på Vestlandet enn for storbønder på Østlandet.
Nå er jeg en skarve bondesønn med absolutt null peiling på mjølkekvoter (jeg vet ikke engang hvor stor kvote pappa har), dyrka areal, kraftfôrprosent og lignende. Men det jeg vet er at mamma og pappa er flinke til å utnytte beitemarka, spesielt i sommermånedene. Jeg vet at det er en fordel å ikke ha for mange dyr, da dette kan gå ut over dyrevelferden, og jeg er hellig overbevist om at normal veksthastighet hos dyra gir bedre råvarer. Jeg kommer ikke til å mene noe spesielt om det landbrukstekniske i Brennpunkt-dokumentaren, jeg har heller lyst til å dra fram det politiske budskapet som jeg tok med meg fra disse 58 minuttene: Er det politisk vilje så er alt mulig!
På vei til stølen og utmarksbeitet 🙂
Beitepolitikken i Sveits, hvor fjellbønder blir favorisert og belønnet ut i fra antall beitehektar, er en villet politikk. Når den sveitsiske landbruksdirektøren forteller om gjennomførte brukerundersøkelser som viser at forbrukere ønsker miljøvennlig og bærekraftig mat, da kan tilogmed jeg bli imponert over en byråkrat. Det er dette som er å ta forbrukerne på alvor, og ikke å hele tiden fordumme dem med den stadige jamringen om at de kun er opptatt av pris, og ikke bryr seg om kvalitet. Men om det virkelig er slik at forbrukerne i Norge kun er opptatt av pris, så er det kanskje på tide at politikere, bønder og organisasjoner (DNT, NHO Reiseliv o.l.) som har interesse av et levende småskalalandbruk i hele landet, starter prosessen med å få folk til å se verdien av ren og bærekraftig mat. Det er mulig å ha et kulturlandskap kultivert av beitedyr, også i Norge, dersom det er politisk vilje. Jeg vil avslutte med et godt sitat fra Landbruksdirektøren i Sveits, Bernard Lehman:
Konkurransen har to dimensjoner: Den ene handler om prisen på produktet, den andre handler om å være annerledes; både når det gjelder økosystemet og produktene. Den eneste måten landbruket kan overleve på, er ved å være annerledes.
Et meningsfylt liv! 