Programmet med Lippestad og meg som satt fast i heisen ble vist på NRK i går. Tro det eller ei, men jeg har ennå ikke sett hele programmet. Fikk tilsendt programmet på forhånd av NRK, men klarte bare å se på i ti minutter. På mange måter var det overraskende personlig for meg. Jeg var jo fullstendig klar over at vi hadde hatt en svært åpen og ærlig samtale i heisen, men på en eller annen merkelig måte så fortrengte hjernen min at jeg var i en heis med skjulte kamera, så å se programmet ble nesten litt ubehagelig. Når det ble vist i går truet assistenten min med ordrenekt hvis hun ikke fikk se det. Jeg gjemte meg bak dataen min, men måtte selvsagt høre samtalen. Det som slo meg var, som mange av kommentarene poengterer, at dette konseptet er svært ærlig og usminket – det er lite fiksfaks rundt, og det er innholdet som er i fokus. Slik var det også da vi gjorde opptaket.
I over to timer satt Lippestad og jeg der, inne i en ekte heis, det var varmt, det var tett, men det var et overraskende godt rom for Den gode samtalen. Naturlig nok pratet vi mye mer enn det som ble vist på TV, og «stemmen» i heisen følte nok på mange måter at hun jobbet litt i motbakke, for samtalen mellom Lippestad og meg gled veldig naturlig. Vi kunne plutselig være over på et annet tema som stemmen hadde tenkt å spørre om. Vi følte derfor det ble svært få avbrytelser fra stemmen, det ble kort sagt en naturlig setting.
Det eneste unaturlige var avslutningen som dere så på TV, hvor vi ble bedt om å sitere eller synge en Godnatt-sang som betød mye for oss. Denne skulle vi synge mens heisen begynte å gå igjen. Men det gjorde den ikke, den satt fast for real …
Midtveis i opptaket måtte producerne bryte opp dørene for å gi oss litt luft. Det begynte å nærme seg badstue der inne, og i motsetning til meg, så hadde ikke Lippestad fått med seg vann. Stakkars mannen ble nesten svimmel av dehydrering … Anyway, da de skulle starte heisen igjen hadde tvangsåpningen av dørene ført til at den ikke ville starte. Teknikerne jobbet på spreng mens Lippestad måtte synge nattasangen til meg om og om igjen. Litt kleint, men mest koselig.
Så må jeg bare avslutte med en liten historie fra heisen. Ca. halvveis i opptaket fikk jeg skikkelig vondt i ryggen: «Ringeren av Notre Dame»-pukkelen min lå oppå en av kantene på rullestolen, og i all spenningen hadde jeg selvsagt glemt å tenke på at jeg skulle ha plassert meg litt bedre i stolen før jeg rullet inn i heisen. Men nå gjorde det altså vondt, og jeg satt fast i en heis, med en relatvit ukjent mann. Producerne hadde før opptak forsikret meg om at hvis jeg fikk problemer, så kunne de stoppe opptaket slik at assistenten min kunne hoppe inn og gjøre justeringer. Vi var midt i et dypt tema og jeg hadde ikke lyst til å avbryte flyten, derfor tenkte jeg som så: Lippestad er jo vant med funksjonshemma barn, det går sikkert helt fint om jeg spør han om å dytte fram ryggen min? Jeg så gjorde, og han så utførte – og det var det mest naturlige i verden. Jeg kjente med en gang at denne mannen har håndtert funksjonshemma folk før (ja, det er sånt man kjenner etter 28 år). Vi fortsatte med den dype samtalen, og magien ble ikke brutt takket være hans utmerkede håndlag.
Vil takke NRK for at de har turt å satse på denne programserien. Kjempebra!
Takk til alle venner, kjente og ukjente for særdeles hyggelige tilbakemeldinger.
Helt til slutt vil jeg selvfølgelig takke min gode samtalepartner Geir Lippestad – uten deg hadde det aldri blitt så bra TV!
Tusen takk!
Her står vi etter to svette, men svært meningsfulle timer i heisen.
for den
Et meningsfylt liv! 