I forrige uke kom jeg hjem fra nok en begravelse. Denne gangen var det min kjære morfar som takket for seg etter lang og tro tjeneste for familien. Han sovnet stille inn i sitt eget hjem i slutten av oktober. I løpet av et halvt år har jeg mistet tre besteforeldre; min farmor, min farfar og nå altså min morfar. Det er ulidelig tungt å miste så mange på så kort tid og man får et veldig klart bilde over hva de har betydd for familien.
I vårt tilfelle kan jeg uten tvil si at de har betydd uendelig mye. Familien Lerhol består, som mange allerede vet, av fire barn, hvorav to er alvorlig funksjonshemma. I barndommen betydde dette mye ekstra arbeid; nattevakter, stell, sykehusopphold, mating, osv, osv. For to foreldre som er i full jobb var dette en håndfull å klare alene. For oss ble redningen to sterke bestefedre som tok på seg en imaginær sykepleieruniform og trådte til for å bevare og opprettholde et «normalt» familieliv og foreldrehelse. Der hvor vanlige besteforeldre passer og pleier barnebarn opp til 3-4 års alder måtte mine lære seg mateteknikker, respiratorbruk, hvordan løfte riktig, hjelpemidler for ditt og hjelpemidler for datt. De gjorde det uten å tenke seg om, for dem ble det en naturtilstand. De stilte alltid opp!
Nå som de er borte, sitter jeg og vi igjen med minnene og erfaringene. Når jeg er ute og holder foredrag er det mange som spør meg; Torstein, hvordan har du fått det til? Hvordan klarer du å være så løsningsorientert og positiv?
Svaret blir stadig tydeligere for meg. Det handler om å ha en god oppvekst. Det handler om å ha ressurspersoner rundt seg. Mennesker som støtter deg, oppmuntrer deg men som og kan dra deg ned på landjorda når du har blitt for høy på deg selv. Mine bestefedre var slike ressursmennesker. Jeg hadde aldri blitt den jeg er i dag uten dem. Fra farfar har jeg fått lysten til å lære bort, interessen for historien, evnen til å ikke ta seg selv så høytidelig, men kanskje aller viktigst er lærdommen om at det er en menneskerett å være sur og sint, men det er IKKE en menneskerett la andre få lide under det. Fra morfar har jeg arvet; politisk interesse, arbeidsmoral, evnen til å være tålmodig når det gjelder, og perspektivet om at familie alltid stiller opp for hverandre. De har formet meg til den jeg er i dag og det er jeg evig takknemmelig for.
I begravelsen til morfar Torstein hadde vi en dommedagsprest uten sidestykke, en skikkelig småjævel som tydeligvis må ha hatt det veldig vondt når han vokste opp. De depressive og negative setningene kom på løpende bånd. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt muligheten til å reist meg opp og slått han ned, ja, selv om det var i kirka. Han ødela så mye ved å gjøre oss sinte og frustrerte. Det budskapet jeg bet meg mest merke i, var at familien kom til å glemme den etterlatte etter en stund, det eneste som ventet den avdøde «var en våt og kald grav, med Jesus i den andre enden». Han tar så feil! Nettopp fordi våre besteforeldre har betydd så mye for oss, spesielt når det kommer til utformingen av hvem vi er i dag, så vil vi huske. Vi vil minnes den verdien besteforeldrene våre har hatt.
Tusen takk ❤
Et meningsfylt liv! 