Til topps!

Noe av formålet med å flytte hjem til Vang var for meg å kunne presse meg selv til å bruke naturen igjen. I barne- og ungdomsskolen brukte vi naturen til alt mulig; lavvoturer, snøhuleturer, båtturer, kiting osv.

Her var gjengen klar for å gå til topps. To fotografer, en assistent på jobb, to assistenter som ikke var på jobb, en fjellfører, en kompis med kjæreste, en kompis uten kjæreste.

Bruk av naturen er for en som er funkjonshemmet en ganske flott måte å teste ut sine grenser på, og fremst av alt for å finne frem evnen til å være løsningsorientert. Etter åtte år i byen er jeg blitt ganske bedagelig, og på mange måter litt pysete, sammenlignet med tenårings-Torstein. Det var derfor på høy tid at jeg tok meg en tur til fjells og opp på en vakker fjelltopp (noe det finnes et hav av her i ville, vakre Vang).

Tor og Gudbrand var designerte bærere, de ville faktisk ikke gi fra seg jobben i det hele tatt. Ikke snublet de, og ikke ble de våte på beina.

Gudbrand, en kompis av meg, er fjellfører og sa seg villig til å være ekspedisjonsleder. Etter litt frem og tilbake bestemte vi oss for å bestige den flotte toppen Hødntind (Horntind), 1454 m.o.h. Mange gode venner og assistenter heiv seg på lasset og ble med til topps.

Etter hvert begynte stigningen. Ganske spennende for en hjemflytta bypyse, men helt overkommelig 🙂

Øyeblikkelig på toppen. Her begynte jeg å bli noget nervøs… Men fy for en utsikt!

Det var en topp tur med flotte mennesker og fantastiske (bilde-)minner. Dokumentarfilmskaper Henrik Fjørtoft var også svært fornøyd med bildene han fikk til den kommende dokumentaren.

Tor og Gudbrand løftet meg over varden og turkassa til Vang Turlag. Antar (og håper) at jeg er den første «hemma» på (over) denne toppen. I dare anyone to challenge me! 🙂

Nyter utsikten fra toppen. Herregud, det er flott på Tyin!

Som ihuga Vangspatriot vil jeg påstå at det er svært få steder som kan matche den vakre og varierte naturen, de høye og mangfoldige fjelltoppene, og den gode følelsen en får når en ser Vangslandskapet utfolde seg.

Som en liten oppfordring helt til slutt vil jeg håpe at flere funksjonshemmede får muligheten til å oppleve naturen og utsikten fra en fjelltopp. Med fantasi, gode venner og hjelpere er det meste mulig.

Tør å be om hjelp, det er verdt det!

Takk til Gudbrand, Tor, Anders, Philip, Solveig, Mariann, Lars, Henrik og Silje som gjorde det mulig for meg å bestige en fjelltopp. Tusen takk!