Kropp er oppskrytt

Fra vi er små blir vi fra media og omverdenen lært opp til at det finnes et skjønnhetsideal. Modeller, skuespillere og andre kjendiser viser oss ”det perfekte” utseendet. Svært mange av oss tror at utseendet er en av de viktigste ingrediensene for fremgang og et vellykket liv. Spørsmålet er om dette er riktig, og hvis det er riktig, burde det være slik?

Jeg har lenge vært i tvil om jeg skal legge ut denne teksten og disse bildene. Jeg ønsker å vise at kropp og utseende ikke har hatt noen stor betydning for mitt selvbilde eller min selvrealisering. Kropp eller utseende har aldri hindret meg i å nå mine mål. Jeg håper at dette innlegget kan få noen flere til å gi litt mer blaffen i hvordan de ser ut, og heller tenke på hvordan de er som mennesker. Det er det menneskelige ”interiøret” som burde avgjøre hvordan vi lykkes, og ikke ”eksteriøret”.

Foto: Henrik Fjørtoft

Det hele begynte da jeg ble spurt av en fotografstudent om å stille opp som aktmodell til en av hans skoleoppgaver. Jeg var kritisk til hvorfor han spurte akkurat meg. Var det fordi jeg har en spesiell kropp? Fordi jeg er hemma? Fordi jeg veier 17 kg? Fotografen ønsket å formidle at skjønnhet er så mye mer enn det vi i dag ser på som skjønnhet, og at det ikke finnes en fasit på hva som er vakkert og flott. Han ønsket å vise at det rette øyet klarer å se det vakre i alt. Budskapet er at samfunnet i større grad må lære seg å akseptere alle mennesker uavhengig av utseende og funksjonsnivå. Det at det ikke finnes noen fasit på hva som er skjønnhet, var hovedgrunnen til at jeg ønsket å stille opp på disse bildene.

Foto: Henrik Fjørtoft

Som liten tok det åpenbart ikke lang tid før jeg skjønte at jeg ikke kom til å bli noen Brad Pitt. Knoklene stakk ut, musklene forsvant og ryggraden sank til slutt sammen på en måte som gjorde at jeg kunne hoppet rett inn i rollen som ringeren i Notre Dame. Dette skulle likevel ikke hindre meg å nå mine drømmer. For meg gjaldt det å bruke de evnene jeg har. Både studiene og politikken ga meg troen på at det var mulig å oppnå målene mine uten det såkalte perfekte utseendet. Folk møtte meg med respekt og glemte ofte funksjonshemningen min, og at jeg ser ut som er ”beinrangel”. Da jeg som praksislærer jobbet på en ungdomsskole, ble jeg behandlet meg som enhver annen lærer. For mange ungdomskoleelever er utseende et tema som opptar dem daglig. Når de klarte å ta meg for den jeg er, og ikke for den jeg ser ut som, så bør det være håp for alle.

Foto: Henrik Fjørtoft

Jeg ønsker ikke å fremstå som naiv og si at utseende ikke er en faktor i mange sammenhenger. Jeg ønsker heller ikke å si at man ikke skal ta vare på kroppen sin. Poenget er at kropp og utseende ikke burde styre hvordan man tenker om seg selv og hvordan man lever livet sitt, eller hvordan du vurderes av andre. For meg ble det et bevisst valg at utseende ikke skulle være noen avgjørende faktor i min livsstil. Det er muligens et poeng at dette valget ble gjort lettere for meg enn det vil være for andre, da verken Jan Thomas eller hele Homsepatruljen kunne gjort meg til en ”Marlboro man”. Dette betyr likevel ikke at andre ikke kan gjøre det samme bevisste valget. Mennesker har så mange andre kvaliteter som er viktigere enn utseendet. Det er disse som burde telle. Målet må være et samfunn som fokuserer på egenskaper, evner og holdninger, og ikke om du er tjukk, tynn, høy, lav eller bare veldig annerledes. Min mening er at kropp til syvende og sist er ganske oppskrytt.

Foto: Henrik Fjørtoft, http://fjortoftfoto.com/

Bestas karbonader :)

Denne bloggen heter «et meningsfylt liv», og er det noe som virkelig gjør livet mitt meningsfylt så er det god mat 🙂 Selv om det kanskje ikke ser sånn ut, så bruker jeg både mye tid og mye penger på matopplevelser. Midt opp i alle gourmetmiddagene mine er det likevel en rett som er på høyde med alt annet jeg spiser; bestas karbonader.

Besta og jeg på kjøkkenet hjemme i Vang, der vi liker oss best 🙂

Jeg har gode minner fra familieutflukter til Notodden da vi sene fredagskvelder rullet opp Torkjell Haugeruds veg for å besøke besta og bestefar. I det vi steg inn døren (ev rullet) i mammas barndomshjem så slo osen av hjemmelagde karbonader mot oss som et forfriskende og etterlengtet pust etter en lang biltur. Hele familien åt til vi sprakk og gikk svært fornøyde til sengs. Etterhvert som vi ble større ,har bestemors karbonader vært et obligatorisk og påkrevd innslag ved alle besøk. Det blir liksom ikke det samme uten 🙂 Jeg blir faktisk litt furt hvis karbonadene ikke er på plass når jeg kommer. De er liksom en viktig del av  bestas fantastiske » package deal».

Besta i full gang med å elte karbonadedeigen

Etterhvert som jeg ble eldre, har jeg ofte tenkt på hva det er som gjør karbonadene så spesielle. Er det den spesielle krydderblandingen? Er det alt fettet hun har oppi? Eller er det rett og slett bare bestas magiske touch og kjærlighet? Da min bestemor dessverre ikke kommer til å leve evig,  har jeg vært ganske så desperat i mine forsøk på å finne svarene på disse spørsmålene. Det er viktig for meg å videreføre disse karbonadene både av smaksmessige årsaker, men kanskje først og fremst på grunn av nostalgiske og tradisjonsbærende årsaker.

Her er karbonadene ferdig formet og klar til å stekes

Her ligger herligheten og bader i smør… garantert noe av hemmeligheten bak den gode smaken 🙂

Karbonadene har blitt en viktig del av familien for alle barna og barnebarna. Jeg har fått oppskriften fra min bestemor og jeg har lagd karbonadene titalls ganger, men det blir liksom aldri helt det samme. For to uker siden var jeg likevel så nærme som jeg aldri har vært før, og min søster mente de smakte 80% som bestas karbonader. Selv om jeg kanskje mangler 20%, anser jeg meg egentlig fornøyd med resultatet. Mine karbonader vil dessverre aldri bli Bestas, og kanskje er det helt i orden, bestas karbonader bør være bestas og kun bestas. Det er nettopp det som gjør de så spesielle. Med mine «80% karbonader» skal jeg nok klare å gjøre familien både fornøyd og mett. De resterende 20% består nok av kjærlighet og «the magic touch» fra besta, og de får hun enn så lenge stå for selv. I mellomtiden benytter jeg anledningen til å lære så mye som mulig og håper jeg etterhvert kan finne min egen «magic touch» 🙂

Bestas karbonader klar til servering med løk som er blitt smørsurra i flere timer 🙂

Storbyliv og partipolitikk

De siste fem dagene har jeg tilbrakt i Oslo med Senterpartiet. Jeg har også forberedt et spenstig og litt personlig medieutspill som kommer i neste uke… Dere bør enten grue eller glede dere 🙂 Vi var også ganske heldig med været og når det er fint vær i Oslo så er det en veldig hyggelig by 🙂 Her kommer det noen bilder 🙂

”Villmarkens Sønn”

Kun to dager etter at jeg ankom Lerhol Gård i Vang, med et herkulisk flyttelass, bar det ut på nye eventyr. Min kjære Besta fylte 80 år i Mai, og nå var tiden kommet for at hele slekta skulle samles for å feire denne flotte kvinnen i sin beste alder. Mamma, pappa, lillebroren min og assistentene mine skulle bo på familiehytta, lang oppi skauen i Åmotsdal i Seljord.

Besta Hege ❤

Før selskapet gjennomførte vi en skikkelig skogstur i beste Lars Monsen-stil. Etter to dager med regnvær klarnet endelig himmelhvelvingen og vi la ut på ekspedisjon. Vi dreiv rundt i bløte, forræderske myrer, satte utfor såpeglatte lier, og forserte så vidt tynne, vaklevorne broer og ikke fullt så skumle elvestryk. Til slutt kom vi ned til vår forjettede destinasjon; det beryktede Notvatn. Her slo vi leir og prøvde febrilsk å tenne bål, noe vi omsider oppnådde etter en god halvtime med pusting og pesing på våt ved. Pølsene og marshmallowsene ble funnet frem og vi hadde det storveis nede ved vannet. Vel oppe på hytta igjen var klærne våre så infisert av røyklukt at vi kunne gått rett inn i en reklame for røykvarslere.

Nå var det tid for gourmetmiddag og på menyen stod det helstekt indrefilet av okse, soppstuing, bakte tomater og poteter, og bernaise saus. Alt ble laget i en vedkomfyr, som jeg vurderer å adoptere som mitt nye sexleketøy grunnet alle nytelsene den gir meg 😉 Alvorlig talt så er det faktisk noe spesielt med å lage mat på primitivt utstyr, det smaker så mye bedre.

Vi har hatt en fabelaktig langhelg med familien og ute i naturen. Det er sånne turer som gir meg et mer meningsfylt liv, og som fremfor alt viser at budskapet jeg formidler i foredragene mine (”det gjelder å se mulighetene i begrensningene”), er mulig å etterfølge i det virkelige liv.

Livet er herlig dere!

Goodbye Trondheim, Hello Vang!

Sist mandag pakket jeg sekken og skreppa, rydda leiligheten og satte kursen mot Vang, min gamle, og nå nye hjemkommue. Etter snaut tre år i Bartebyen har jeg dessverre ikke anlagt bart, men jeg samlet mange flotte minner og erfaringer, og ikke minst venner. Det er i denne byen jeg tok min mastergrad, for alvor ble politisk aktiv, og fremfor alt fikk min første ordentlige jobb.

Trondheim kommune gav meg muligheten til  å leve det frie livet jeg ønsket gjennom ”brukerstyrt personlig assistanse” (BPA), – en ordning som er skreddersydd min livsstil. Assistentene som har fylt ordningen har vært hjelpsomme, omtenksomme og engasjerte og uten dem hadde mitt liv i Trondheim aldri vært det samme. Gjennom tre privilegerte år har jeg møtt en gjeng flotte mennesker og de er mer venner for meg, enn assistenter. Tusen takk til dere alle, vi kommer til og ses igjen.

Det gjaldt å få så mye som mulig ut av de siste dagene i Trondheim; Middager med venner, Vømmel-festival i Verdal, fest med personalet(venner), fotografering av noen spennende situasjoner i guds frie natur, og selvsagt vasking og pakking av en altfor overfylt leilighet. Flere assistenter har beskyldt meg for ’havesyka’, og truet med å melde meg på programmet ’Extreme Hoarding’. Jeg fikk nå til slutt med meg det meste, og er nå klar for et nytt kapittel i livet mitt. Nye utfordringer venter meg i vakre, varierte Valdres.

Under får dere se bildene fra den siste koselige tiden i Trondheim.

Siste grillfesten med Trondheim Senterstud 🙂

Spillkveld med «Kortskalle» hos lillesøster 🙂

Deltok på Vømmølfestivalen sammen med en gjeng svært artige nord-Trøndere (og noen sør-Trøndere). Følte meg bittelitt som er turist i utlandet 🙂

Sommerfest/avskjedsfest med verdens beste assistenter!

Siste gourmetmiddagen i leiligheten, på papptallerkner 🙂 Alltid hyggelig med gode venner som stiller opp og hjelper til med å få orden i pakkekaoset.

Godt å ha en snill far med stor henger når man har alt for mye ting og tang. Materialismen lenge leve!