Et liv i den norske velferdsstaten:)

Lørdag som var, var jeg så heldig å få denne kronikken på trykk i Aftenposten sin nettavis. Dette er min opplevelse fra mine år i den norske velferdsstaten. Jeg ser helt klart at veldig mange ikke har de samme mulighetene som meg. At dette dessverre er et faktum gir meg egentlig bare større lyst til å gå dypere inn i politikken og kjempe for at alle som har behov for hjelp skal få de samme mulighetene som jeg har fått.

Den norske velferdsstaten gir meg ikke bare mulighet til å overleve – den gir meg muligheten til å leve.

10. mai 1986 ble jeg født på en lokal fødestue i Valdres. Da en helt vanlig baby på over fire kilo.  Etter åtte måneder kom diagnosen; Spinal muskelatrofi – en sykdom som på den tiden ikke levnet mye framtidshåp. Tross dårlige odds ga ikke foreldrene mine eller den norske stat opp. Født inn i en velferdsstat hadde man rett til å få hjelp, uansett tilstand og prognose. De to første leveårene var jeg inn og ut av sykehuset med lungebetennelser og andre luftveiskomplikasjoner. Sykehuset ble mitt andre hjem. Flinke leger, sykepleiere, samt nye og eksperimentelle medisiner hjalp meg å nå toårsalderen… og treårsalderen, og fireårsalderen… En ”dødsdom” som hadde hengt som en mørk sky over mine foreldre, begynte nå å klarne opp. De begynte å prate om en framtid. Alt fra skolegang til nye avanserte rullestoler ble nå diskutert. Tilgjengelighet og tilrettelegging var stikkordene.

Sånn så jeg ut i begynnelsen 🙂 Den søte jenta ved siden av er min gode venninne Veronica.

Etter ni flotte år i norsk grunnskole, med god hjelp fra kommunen, var det på tide å begynne på videregående skole.  Bosatt i en vakker, men ikke helt sentral kommune, var normen at 16-åringer flyttet på hybel. Var dette praktisk mulig for en pleietrengende funksjonshemmet gutt? En gutt som trengte heldøgns omsorg på en hybel i en annen kommune, over en time unna sine foreldre. På en tilrettelagt hybel flyttet jeg inn. Hjemkommunen betalte for å administrere omsorgstjenestene. Med nye hjelpere og en ny hverdag, måtte jeg ta ansvar for mitt eget liv. Videregående skole ble gjennomført på normert tid, selv med et i overkant aktivt sosialt liv.

Etter videregående stod høyere utdanning for tur. Studentsamskipnaden stilte opp med tilrettelagt studentbolig, og hjelpemiddelsentralen bidro med nødvendig spesialutstyr. Etter hvert kom tilbudet om Brukerstyrt Personlig Assistanse (BPA). Nå kunne livet leves like fritt som andres, og jeg kunne få hjelp av de menneskene jeg ønsket å ha rundt meg. Med BPA fikk jeg muligheten til å leve et aktivt liv. Lærerutdannelse i 2009 og mastegrad i historie i 2012 lot seg gjennomføre.

Et av mange helsetilbud som det offentlige gir meg. Takk til min flinke fysioterapeut Gro.

Det har hele tiden vært en drøm for meg å kunne være i arbeid og bidra til velferdsstaten Norge. Min første praksisperiode som lærerstudent husker jeg ennå som litt skremmende, men også svært lærerikt. Følelsen av at jeg mestret lærergjerningen var ubeskrivelig. Det viktigste var likevel at jeg nå fikk bekreftet at drømmen om å bidra kunne bli en realitet. Ved hjelp av mine assistenter kunne jeg utføre lærergjerningen på en like god måte som alle andre lærere. Det handlet om å finne kreative løsninger på de utfordringene man stod overfor.

Her er jeg i aksjon som lærer… Det gjelder å se mulighetene i de jobbene man kan gjøre 🙂

Parallelt med studiene vokste det politiske engasjementet og aktiviteten rundt dette. Ønsket om å bidra til det samfunnet som hadde gitt meg muligheten til å leve et meningsfylt liv var, og er fortsatt, stor. Et liv på en institusjon ville også gitt meg den nødvendige helsefaglige hjelpen jeg trenger, men det ville ikke gitt meg muligheten til å bidra tilbake. Det er det som er det fine med BPA, det er en ordning som gir brukerne den hjelpen de trenger samtidig som de får muligheten til å leve et aktivt liv.

Det å være med i sentralstyret i Senterungdommen gir meg masse energi og glede 🙂 Det gir meg også følelsen av å kunne bidra med noe tilbake til samfunnet. For en gjeng! 🙂

I skrivende stund jobber jeg som vikarlærer i samfunnsfag på en skole i Trondheim. En jobb jeg aldri kunne hatt, eller fått, dersom den norske stat ikke hadde gitt meg muligheten til å ta utdanning, den fleksible hjelpen jeg behøver og den helsemessige hjelpen jeg trenger for å overleve. Ved å være i jobb, kan jeg begynne å tilbakebetale noe av den hjelpen jeg har fått av den norske stat. Jeg vil aldri være i stand til å tilbakebetale alt, men for meg handler det om at man må bidra med det man kan. Dette er også ett av prinsippene som utgjør fundamentet i velferdsstaten.

Her holder jeg foredrag for en gjeng videregåendeelever fra Telemark.

I et annet land enn Norge ville mine og andres livsutsikter vært radikalt forskjellige. Med mindre mine foreldre hadde vært millionærer, ville jeg aldri hatt de muligheter og det fremtidshåp den norske velferdsstaten gir. Kampen for å opprettholde velferdsstaten og gi andre de samme mulighetene som jeg har fått i livet, blir stadig viktigere for meg. Vår felles velferdsstat bygger på ideen om at man skal yte etter evne og få etter behov. Den er spleiselag som bygger på at alle bidrar med det de klarer. Dette er en holdning vi aldri må gå bort i fra.

Den norske velferdsstaten er et produkt av viktige politiske veivalg, og i det vi kun har igjen drøye seks måneder til neste stortingsvalg, mener jeg det er viktig at folk er bevisste på dens rolle i samfunnet. Fremtiden til velferdsstaten vil også i årene som kommer til å avgjøres av de politiske valgene som gjøres. Da er det viktig at politikerne husker på hvilken enorm betydning ordningen har hatt for samfunnet, men minst like viktig er det at den har hatt stor innflytelse for den norske statsborgers livskvalitet.

For meg personlig har den norske velferdsstaten betydd uendelig mye. Ikke bare har den gitt meg nødvendig medisinsk hjelp gjennom et helt liv, den har også gitt meg muligheten til å leve en meningsfylt hverdag til det beste for meg selv og samfunnet.

EØS – veien til frelse eller fortapelse?

De siste ukene har EØS-debatten i Norge vært preget av om man skal ha debatten eller ikke. Etter min mening er dette en total avsporing. EØS-debatten er så viktig at man heller burde brukt tiden på å sette seg inn i en av norgeshistoriens mest omfattende overnasjonale avtaler og debattert fordeler og ulemper.

La oss slå det fast med en gang. Det er absolutt store fordeler med EØS-avtalen. Forutsigbarhet for næringslivet, omfattende forskningssamarbeid og ubegrenset tilgang på arbeidskraft med høy kompetanse er bare noen av fordelene med avtalen.  Vi i Senterpartiet må ikke bli så ensporet at vi ikke ser disse fordelene, for de er absolutt til stede.

Når jeg her ramser opp fordeler med avtalen må ikke dette mistolkes dit hen at jeg tilhenger av EØS-avtalen.  Selv om mange av 1900-tallets infrastrukturbyggende diktatorer hadde blitt sabla gode samferdselsministre så utkonkurrerer ulempene med disse diktatorene i aller høyeste grad fordelene. EØS-debatten bør også legges på et nivå hvor man veier nettopp fordeler og ulemper mot hverandre.

Jeg vil påstå at det er på grensen til farlig å ikke debattere EØS-avtalens innvirkning på det norske samfunnet. Siden EØS-avtalen ble underskrevet i mai 1992, har avtalen ført til at Norge har blitt stadig tettere vevd inn i det europeiske samarbeidet, og avtalen påvirker stadig flere områder. Den politiske innflytelsen til EØS-avtalen har steget betraktelig i svært mange av våre viktigste samfunnsområder, slik som for eksempel arbeidslivspolitikk.

Europautredningen kom fram til mange viktige konklusjoner. Det er både klare fordeler og ulemper med Norges tilknytning til Europa gjennom EØS-avtalen. Den største av ulempen man kom fram til er, etter min mening, avtalens mangel på demokratisk legitimitet og kontroll. En ulempe jeg mener overskygger de fleste av avtalens fordeler. EØS-avtalen har ført til en overstyring av demokratiet både på nasjonalt og lokalt plan, noe som representerer en stor utfordring for handlingsrommet til norske folkevalgte. Avtalen har også andre negative sider, som den økte eksporten av norsk trygd og det økte presset på lavtlønnsyrker. På sikt kan den store tilgangen på billig arbeidskraft fra EU bli en trussel for den relative likelønnsutviklingen i Norge. Dersom lønningene i lavtlønnsyrker i Norge presses lavere enn de allerede er i dag, vil det å motta sosiale stønader bli like lønnsomt som å stå i arbeid. Dette vil ikke være bærekraftig. En svekket velferdsstat, som ikke lenger kan sikre norske statsborgere tryggheten vi har i dag, kan bli det endelige resultatet.

En annen, og minst like viktig, konklusjon som ble fremført av Europautredningen, og som i mine øyne er minst like viktig, er mangelen på kunnskap og debatt om EØS-avtalen i det norske samfunnet. Det er dette vi i Senterungdommen vil til livs. Vi ønsker en åpen og ærlig debatt om både fordeler og ulemper ved avtalen.  En debatt som bør og skal være basert på kunnskap istedenfor myter og usannheter. Etter en slik debatt ønsker Senterungdommen at folket skal avgjøre EØS-avtalens skjebne i en folkeavstemning, en mulighet det norske folk ikke fikk i 1992.

Selv om både jeg og Senterungdommen mener at de prinsipielle demokratiske kostnadene ved EØS-avtalen er større enn gevinsten, vil vi respektere hva det norske folk mener, uavhengig om det er at EØS-avtalen er veien til frelse eller til fortapelse.

Det skjer ting i Senterpartiet… :)

I Senterpartiet har det ofte vært slik at man har latt prinsippet om kommunalt selvstyre stå i veien for en rettighetsfesting av Brukerstyrt Personlig Assistanse (BPA). Senterungdommen har lenge ønsket å innføre en slik rettighet fordi vi mener det er ordning som drastisk vil bedre livskvaliteten og muligheten til å delta i samfunnet for mange funksjonshemmede. For oss kommer dette til å ble en av de store kampsakene på Landsmøtet til Senterpartiet i april. Da sentralstyret i Senterungdommen igår fikk et brev fra et senterpartimedlem i Nord Trøndelag, som handlet om hvor viktig det var at vi i Senterpartiet rettighetsfestet BPA, ja da ble jeg kjempeglad, og jeg tok det som et tegn på at ting faktisk begynner å skje i Senterpartiet. Jeg syns brevet var svært bra skrevet og inneholdt mange viktige argumenter for rettighetsfesting. Med tillatelse fra personen som skrev brevet, gjengir jeg derfor her brevet i sin helhet :

 

Til Senterpartiet sentralt/lokalt 

Jeg ser at SP i sitt program går i mot rettighetsfesting av Brukerstyrt Personlig Assistanse BPA. Dette er et gufs av fortid hvor funksjonshemmede skulle settes i bås og lukkes inne. 

Gjennom denne ordningen har jeg vært i full jobb til det året jeg fylte 63 til tross for rullestol og eneboertilværelse. 

Det skremmer meg at det partiet som jeg gjennom 40 år har vært medlem i og har en sterk overbevisning om skal ha en viktig posisjon i landet. Senterpartiet er viktig for å ivareta nettopp mangfoldets rettferdighet og muligheter til å kunne bidra etter beste evne i det sosiale liv og i en samfunnsrolle. Inntil nå er det gjort mye uverdig i det kommunale systemet, også i SP-styrte kommuner, for å gi funksjonshemmede med slike behov, dårlig samvittighet og underkuelse gjennom måten kommunene har motarbeidet BPA-rettigheten. Dette er en rettighet også i dag pga at kommunene ikke kan avslå søknaden pga økonomiske årsaker. 

Dere skal vite at den største hindringen for at mennesker med begrensninger, fysisk eller psykisk, er gamle holdninger i samfunnet og den inngrodde holdningen som den enkelte funksjonshemmet mer og mindre er opplært til å ha gjennom gammeldags politiske føringer. Disse inngrodde holdningene er det største hinder for å få frem engasjement og et aktivt liv for funksjonshemmede, for selv å tro på at en er like god for en egnet jobb som andre, troen på egne meninger i et politisk liv, troen på at en kan være god nok for familieliv og som foreldre, ivareta egne interesser gjennom livet, osv. .

Slik det politiske systemet fungerer for funksjonshemmede i dag påføres mange mennesker en oppfatning om at en skal ikke tro at en er noe, skal være glad for en uverdig hjemmehjelp, rehabilitering en får, osv. som er styrt etter den fireårsplan som dere politikere lever etter. Dette til tross for at vi som er kronisk syke lever for det meste et helt liv og har behov deretter.

Ville dere, som sitter i den politiske høyborg, godta at dere ikke får tro på dere selv, får legge dere/stå opp/dusje/ når dere selv vil, ut og trene når dere føler for det, gå på kino/teater/ konserter/osv. når det er noe dere vil oppleve, osv.? Jeg treng nok ikke vente på noe svar fra dere på dette, men dere er jo så selvhjulpne at det er da ikke noe problem, det er helt annerledes med funksjonshemmede for de må dere jo ta dere av..tror dere. Jeg sier bare; pass dere for før dere vet det er dere en funksjonshemmet selv. Det begynner å bli ei utfordring i interessepolitikken alle de selvhjulpne, superegoer som har vært fremad stormende politikere, toppledere, osv. og som er blitt innhentet av typiske stressykdommer som hjerte- og lungesykdommer.  PASS DERE!!

Det er mye som kan sies om kvaliteten og ikke minst samfunnsøkonomien som ligger i en slik sak. Jeg vet også at det ikke alltid er like lett for politikere å bli klok på de organisasjonene som skal ivareta funksjonshemmedes interesser. Til det er det for mye sorg og sårhet hos mange av de som sitter i interessepolitisk arbeid og som fører til kamp i stede for dialog.

Jeg ber innstendig om at dere snakker for rettighetsfesting av Brukerstyrt personlig assistanse BPA nettopp pga at det vil gi mennesker med alvorlige begrensninger, muligheten til å løfte hode og tenke at jeg er like viktige i samfunnet som alle andre. Det finnes mye forskning som forteller hvor viktig BPA er for ett integrert samfunn hvor flere kan opprettholde sin selvstendighet gjennom arbeid og et aktivt liv. 

Brukerstyrt Personlig Assistanse BPA er en tjeneste hvor brukere med omfattende hjelpebehov får tildelt assistansetimer etter det grunnleggende behov. Disse timene skal være hjelp til toalettbesøk, dusjing, legge seg og stå opp, holde hus og uteområde rent og ryddig, innkjøp, osv. I de tilfeller hvor en samtidig får tildelt støttekontakttimer legges de inn i ordningen slik at en også kan komme seg ut på tur eller på kulturopplevelser. 

Når bruker har fått tildelt timene skal kommunen hjelpe bruker å få avklart arbeidsgiverforholdet enten kommunen, Uloba, Dialouge, osv. Når det er gjort vil arbeidsgiver hjelpe med å få ansatt assistent/assistenter i de aktuelle timene slik at tjenesten kan komme i gang. Bruker vil få fastsatt en egenandelssats etter hvor stor inntekt vedkommende har. 

Skulle dere ha behov for mer utdyping av denne saken så finnes det både forskningsrapporter og fagsider på FFO. SAFO, osv. sine hjemmesider. Bare spør så blir dere klok!!