Forelska i lærer’n!

Nå er ikke overskriften ment å være en selvdiggende overskrift (selv om jeg riktignok kunne vært troende til det).

Denne uken har jeg jobbet som vikarlærer i samfunnsfag for to voksne innvandrerklasser på voksenopplæringssenteret i Trondheim. En jobb jeg klarte å skaffe meg gjennom mammaen til en av mine assistenter, og jeg er veldig for at jeg fikk muligheten. 🙂

For dette har virkelig vært en flott opplevelse. Å undervise elever i et fag og et tema jeg brenner for, er intet annet enn helt fantastisk. Det å føle at man er til nytte, og virkelig klarer å lære bort noe, er noe av det mest positive med lærerrollen. At elevene mine er helt enestående høflige og engasjerte i timen er heller ikke noe minus. Dette er elever som virkelig ønsker å utdanne seg inn i det norske samfunnet, og for meg virket det som de sugde til seg all lærdom som en svamp. Jeg ser frem til å fortsette å jobbe som vikarlærer for denne flotte gjengen, og etter denne uka har jeg kanskje ikke blitt forelska i lærer’n, men jeg har definitivt blitt forelska i lærerrollen!

 

P.S. Idag etter timen kom en elev bort til meg og sa: «Tusen takk for idag lærer, og god bedring!» Jeg svarte tusen takk, og tenkte for meg selv at det kanskje er helt greit at elevene får oppleve en funksjonshemma lærer. For når jeg er ferdig med de, skal jeg love deg at de ikke lenger synes synd på meg 😉

Funksjonshemmedes paradoks

I går satt jeg, i likhet med 1 million andre nordmenn, og så på Skavlan. Her var Birgit Skarstein med som gjest, og fortalte om sine opplevelser fra hun ble lam og til hun ”gikk” på scenen under Idrettsgallaen. En flott og spennende historie, som burde være til inspirasjon for både normale og oss som ikke er fullt så ”normale”.

Historien hennes får likevel et stikk i siden, når hun forteller om alle de negative kommentarene hun fikk etter at hun ”reiste seg” ved hjelp av en én million kroners robot og en stødig høyrearm fra Kristian Kjelling. En opplevelse som for hele omverdenen kun burde vært positiv, og stått som et eksempel på teknologisk nyvinning og mulighetene vi har framfor oss, ble for meg litt tilsmusset av slike negative kommentarer.

Både på Skavlan og i en kronikk uttaler Skarstein at slike reaksjoner er forståelige, og at det ofte handler om en frykt for at samfunnet ikke skal tilpasse seg oss som funksjonshemmede, dersom vi som funksjonshemmede individer heller velger å tilpasse oss samfunnet. Skarsteins analyse har veldig mye for seg, og dersom det stemmer må jeg ærlig innrømme at jeg blir litt trist på min egen samfunnsgruppes (nå kommer jeg sikkert til å få kjeft for at jeg definerer oss som en gruppe) vegne.

Har vi ikke kommet lenger enn at vi opplever misunnelse og frykt for andre funksjonshemmedes positive livsopplevelser? Behøver vi å føle oss truet fordi en modig jente velger å benytte en unik mulighet til å stå på egne bein? Kommer samfunnet til å slutte å bygge ramper og heiser på grunn av denne episoden? Blir stoltheten og identiteten til det å være funksjonshemmet forvitret av en slik episode? Mitt svar på disse spørsmålene er nei.

Mennesker generelt og kanskje spesielt funksjonshemmede må ikke la sine følelser og stolthet bli et funksjonshinder. Vi må ikke la stoltheten hindre oss i å be om hjelp på butikken, i å spørre om hjelp til å komme seg opp en trapp, og så videre. Det er mange der ute som ønsker å hjelpe oss, ikke nødvendigvis fordi de synes synd på oss eller at de har dårlig samvittighet, men fordi de faktisk har et genuint ønske om å hjelpe. Man bør bruke eksempler som Skarsteins historie til inspirasjon for å nå mål, ikke hennes mål, men egne mål. Det blir feil å beskylde hennes egne tilpasninger til samfunnet, som en unnskyldning for at samfunnet ikke lenger skal tilpasse seg oss som gruppe.

For å gå litt tilbake til Skarsteins analyse om individ og samfunn og hvem som skal tilpasse seg hvem, så er min holdning at det handler om å gi og ta fra begge sider. Det gjelder å finne en gyllen middelvei. Som funksjonshemmede er det viktig at vi finner denne middelveien, en middelvei som forteller oss hvor mye vi kan og bør leve av samfunnet samtidig som den viser oss at vi også må tilpasse oss. Denne gyllne middelveien bør gå rett gjennom viktige temaer som universell utforming, jobb, utdanning, og bolig.

Et personlig eksempel for meg er jobbsøking. I januar ble det, fra regjeringens side, lagt ut 41 stillingsannonser i det offentlige hvor funksjonshemma med høy utdanning var den prioriterte gruppen. En av disse jobbene var en jobb i næringsdepartementet som rådgiver. En jobb som dette har vært en drøm for meg kjempelenge, og hadde nok vært svært vanskelig å få uten at regjeringen spesielt prioriterte funksjonshemmede. Selv om jeg helt innerst i sjelen egentlig er i mot kvotering i jobbmarkedet enten det gjelder kjønn, hudfarge, alder eller funksjonshemning, så ser jeg at samfunnet her prøver å rette opp i noe av ubalansen på jobbmarkedet for funksjonshemmede. Når det åpner seg en slik mulighet er det viktig at jeg da ikke lar stoltheten min hindre meg i å søke på denne jobben. Jeg må også tilpasse meg de mulighetene samfunnet tilbyr.

Når noen funksjonshemmede lar følelser, stolthet og fordommer stå i veien for muligheter som samfunnet tilbyr, så blir disse holdningene i seg selv et funksjonshinder. Dette er for meg et av funksjonshemmedes største paradoks.

Det norske fellesskap!

I debatten om den norske kulturens fremtid som har reist seg i kjølvannet av diskusjonen mellom stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde, og kulturminister Hadia Tajik, er det mange viktige, seriøse poeng som dessverre ofte blir borte i mylderet av mer usaklige argumenter.

Dette bør ikke være en debatt om at ”grandiosakulturen” blir truet av kebabsjappene, eller om at det norske kulturlivet blir truet av innflytelsen fra andre lands kulturer og tradisjoner. Til det er debatten altfor viktig. Kulturen som underholdning og tradisjonsbærer, vil utvikle seg i sitt eget tempo, samt ta imot og inkludere fremmede impulser uavhengig av hvordan denne debatten ender. Det er nemlig en naturtilstand at kulturen endrer seg i takt med tiden. I likhet med alt annet i samfunnet har hver generasjon satt sitt preg på kulturen. Det kommer også til å fortsette i fremtiden.

Den viktige debatten om den norske kulturen ligger derfor ikke i kulturlivet, men i den sosialantropologiske tilnærmingen til, og perspektivene rundt det norske fellesskapet.  Spørsmålet som da reiser seg er hva som implisitt ligger i begrepet ”det norske fellesskap”. For meg handler dette begrepet om et sett med universale og humanistiske kjerneverdier, hvor den første og viktigste verdien er at; alle som kan, skal bidra til fellesskapet, og at alle som har behov for hjelp skal motta den støtten de trenger. Deretter følger viktige verdier som; ytringsfrihet, tillit til det offentlige byråkratiet, et åpent og transparent demokrati, likeverd for alle samfunnsgrupper og kjønn, likhet for loven, viljen til å drive frivillig arbeid, spredt bosetning og med det et velbevart kulturlandskap og et variert nasjonalt kulturliv.

Når man så har definert hva det norske fellesskapet består av, så følger det i denne debatten et spørsmål om den økende innvandringen er en trussel mot fellesskapet og dets verdier. Svaret på dette spørsmålet kan være både ja og nei. For meg handler svaret mer om hvordan vi som nasjon håndterer innvandringen og hvordan vi møter de menneskene som kommer hit til landet, enn om antallet innvandrere.

For det første er det viktig å huske at ”våre nye landsmenn” er en svært differensiert gruppe av nasjoner og kulturer, som alle har sine sett med verdier og tradisjoner, som i større eller mindre grad samsvarer med de norske verdiene. Alle skal selvsagt ha rett til å utfolde sin levemåte og kultur, men det bør fra dag én stilles krav til at denne levemåten ikke går på bekostning av, eller undergraver den norske felleskapsmodellen. At Norges lover skal følges, er en selvfølge, men det bør også være selvskrevet at man setter seg inn i, og etter hvert også lærer seg å omfavne verdier som ytringsfrihet, likestilling, likeverd og plikten til å bidra til samfunnets beste.

Selvsagt kan man ikke forvente at mennesker som har levd under tyranni og diktatur, og i et samfunn hvor overgrep fra det offentlig ofte er normalen, skal forandre seg over natta. Ei heller forvente at mennesker som har blitt oppdratt til å ha et undertrykkende syn på kvinner, eller et likegyldig forhold til ytringsfriheten, skal endre syn av seg selv uten hjelp fra andre. Kampen om det norske fellesskapet og den norske kulturen vil derfor ikke handle om hvordan den norske felespillere blir påvirket av andre kulturer, men om hvordan vi som nasjon klarer å sette krav til forståelse av og gi opplæring i de norske fellesskapsverdiene. Verdier som har blitt bygd opp gjennom generasjoner, og som har gjort Norge til det landet det er i dag. I denne prosessen skal vi ha tålmodighet, samtidig som vi skal ha tydelige forventninger til at vi ønsker å oppnå en omfavnelse av disse verdiene. Bare slik kan vi bevare den norske fellesskapsmodellen for fremtiden.