Lys i alle vinduer!

Idag er det to dager til jeg drar hjem til min kjære hjembygd Vang i Valdres, for å tilbringe juleferien sammen med familie og venner. Det er i slike høytider jeg tenker over hvor flott det er å komme hjem til en bygd med under 2000 innbyggere, men hvor aktivitetsnivået, engasjementet og tjenestetilbudet kan måle seg med enhver storby.

Da det denne uken ble tydeliggjort at Høyre i sitt alternative budsjett ønsker å redusere inntektene til 373 av landets kommuner, deriblant svært mange fattige kommuner og distriktskommuner, ble jeg svært provosert. Med Høyre sitt budsjett er det kun 55 kommuner som får økte inntekter, deriblant Oslo og Bærum. Hvis denne politikken blir en realitet, vil det føre til en reduksjon i tilbudet som kommunene kan tilby innbyggerne, og det vil snu en positiv trend som vi i regjeringen har brukt flere år på å skape.

Senterpartiet har sammen med den rødgrønne regjeringen jobbet iherdig for å øke inntektene til kommunene. Dette har vi klart i stor grad, og norske kommuner er ikke så sulteforet som de var for 7 år siden, da Erna var kommunalminister. Selvsagt er ikke alt perfekt, og mange kommuner har behov for mer penger slik at de kan gi innbyggerne et godt tjenestetilbud, men vi er på rett vei. Med Senterpartiet i spissen skal vi fortsette å gi kommuner over HELE landet nok penger til å skape levende lokalsamfunn og tilby de tjenestene som innbyggerne har krav på, og som gjør at barnefamilier og studenter som meg selv vurderer å flytte hjem igjen. Vi vil ha bosetting i by og bygd, og ved fjell og sjø, vi vil ta hele landet i bruk!

Det er når man kjører hjem til jul at man virkelig setter pris på at det faktisk er; Lys i alle vinduer 🙂

En kjapp tur «ut av skapet»

For snaue tre uker siden klarte jeg endelig å ta meg selv i nakkeskinnet og fikk levert masteren min innen fristen, nærmere bestemt tre timer før. Alt som gjøres i siste liten er undervurdert 🙂

Jada! Stolt student med oppgaven sin ser du. Eventuelt tvangstrøye om du vil…

Så når jeg nå er ferdig utdannet lektor i historie og samfunnsfag, og det tross alt var kun 15 dager igjen til 1. desember, så var det på høy tid å komme ut av skapet (i år som i fjor). Og ute av skapet skal jeg være frem til 13. dag jul! For det er her jeg må stå frem med mitt virkelig jeg, og bare innrømme for meg selv og omverdenen at jeg er en juleekstremist, eventuelt fundamentalist (eller som søstra mi sa til meg; deltidshomofil i desember). For jeg virkelig ELSKER jula, og alle klisjeene som medfølger. Fra 26. november har mine assistenter blitt pepret med julemusikk, klisjéfylte julefilmer fra Hallmark (ja, skjemmes litt over den…), en leilighet som nå består av 45% rødt, og ikke minst kilovis med godteri. For de assistentene mine som ikke er så glad i jula som det jeg er, så kan dette handle om borderline trakassering, eventuelt juleindoktrinering.For det er virkelig så ille som det høres ut. Fra juni til november setter jeg av penger på sparekontoen øremerket «jul», og når du kommer inn i leiligheten min kan du få følelsen av at du er en del av en smått glorifisert (og kanskje litt harry) Kid Interiør-katalog. Jeg kan uten tvil beskyldes for å ha en sær form for nissefetisj. I hyllene mine har jeg både nisser fra Russland, Cola-nisser fra USA, islandske nisser og selvsagt også håndlagde norske husnisser, og jeg er like glad i dem alle sammen.

Den spesialimporterte Coca Cola-nissen min, som jeg ELSKER!

Siden jeg selv ikke har så veldig lett for å legge på meg i juletida som de fleste andre, har jeg sørget for å ta denne frustrasjonen utover mine assistenter. Derfor har jeg sørget for solide doser sjokolade og annet snadder, som for eksempel litervis med ribbefett og julepølse, plassert stort sett i alle rom (ikke ribbefettet da) slik at i det minste noen kan få på plass julekiloene. Også søsteren min får unngjelde for julefanatismen min. Allerede i oktober begynte jeg å planlegge julekalenderen hennes, og selv om jeg er enig i de som roper ut om problemene med materialistiske juletrender, så klarer jeg ikke helt å dy meg. Jeg må liksom bare bruke litt for mye penger på å få den perfekte gjennomtenkte kalendergaven hver dag slik at søsteren forhåpentligvis kan få noe av den julegleden og stemningen jeg har hver eneste dag i desember.

Og her er kalendersekken til søstra mi. Ordentlig striesekk for å si det slik… Vi leker ikke jul!

Fy fillern jeg er en snill sjef! 🙂 😉

Som dere sikkert skjønner blir jeg som en 10 år gammel jente med sukkersjokk så raskt kalenderdatoen runder 25. november, men jeg liker det! 🙂 For i motsetning til mange andre på min alder så skjemmes jeg ikke over at jeg har masse julestemning og at jeg jobber aktivt for å beholde den. Hemmeligheten for å beholde julestemningen er nemlig ikke å være superfemi eller ha altfor mye pynt (selv om det jo egentlig bare er et pluss), hemmeligheten er «å kosa seg». «Å kosa seg» er et kraftuttrykk som har blitt adoptert av Vinjerock-folkene, men det er faktisk fordi det er så viktig å benytte enhver anledning til å kose seg. I stedet for å stresse rundt og bli fanga av den berømte julestria burde man heller benytte de mulighetene førjulstida gir til å ha det koselig, til å tenne lys, til å spise god mat, til å være sammen med venner, til å slappe av med en altfor sukkersøt og hjernedød julefilm, kun fordi det er koselig. Det er i hvert fall min oppskrift på å komme i stemning!

Selv om SIT har glemt å male veggene mine, så oser det i hvert fall jul sånn ellers.

Selvsagt feirer vi også jul på badet. No shit lissom! Hvem har sagt at det ikke kan pyntes med dasspapir?

Julehylla mi. Russisk nederst, så amerikansk, så norsk øverst selvsagt! Tenkte hylla skulle representere mitt verdensbilde 😉

Jeg er faktisk ikke så vettskremt som jeg ser ut til.

Nissene på gardinstanga. Ny adventskalenderidé jeg prøver å selge til TVNorge.

Og sist, men ikke minst, den flotte adventskalenderen jeg har fått fra min kjære søster. Det hadde ikke blitt det samme uten!

 

Ha en riktig god førjulstid! For å komme i litt ekstra god julestemning anbefaler jeg dere å ta en titt på denne musikkvideoen:

http://blogg.wimp.no/2012/12/video-katzenjammer-gir-deg-arets-julelat/

De funksjonshemmedes muligheter!

I dag 3. desember er det FNs dag for personer med nedsatt funksjonsevne. En dag som kan gi oss muligheten til å tenke litt ekstra over hvilke uutnyttede samfunnsressurser som ligger i denne gruppen, som i følge definisjonen utgjør mellom 15-20% av den norske befolkningen. Jeg har både i media og andre steder hevdet at det kun er fantasien (og selvsagt også arbeidsgivere og til en viss grad NAV) som setter begrensninger for funksjonshemmedes vei ut i arbeidslivet. I tillegg til den enkelte funksjonshemmede, er det vi politikere som bør ha et spesielt ansvar for å gjøre denne gruppen synlig i samfunnet, og samtidig omtale de mer som en ressurs enn en utgiftspost på helse- og sosialbudsjettene.

Denne gruppen mennesker, som jeg selv er en del av, er like variert og individuell som hvilken som helst annen samfunnsgruppe. Man må derfor innse at det finnes et stort spekter av ulike løsninger for å få funksjonshemmede ut i arbeidslivet, og med det bli en aktiv del av det norske samfunnet. Det finnes ingen universalløsninger, og det er nettopp her fantasien kommer inn. På samme måte som trepartssamarbeidet mellom staten og arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene er en viktig del av den norske samfunnsmodellen, bør det også dannes et trepartssamarbeid mellom den enkelte arbeidstaker, arbeidsgiver og staten/NAV, med formål om å finne de beste individuelle løsningene for den enkelte. Løsninger som gjør at lærere som er avhengig av rullestol kan få lov til å bedrive den læregjerningen de har utdannet seg til å utføre, at økonomiutdannede blinde kan få muligheten til å bli revisorer eller ligningssekretærer, eller at døve journalister med hjelp av tolk kan fortsette å intervjue politikere og kjendiser like godt som noen andre. Det er ikke kompetansen til disse menneskene det står på, det er ikke den som er funksjonshemmet, det er de ytre og fysiske rammene som ofte står i veien for å få flere ut i jobb. Og disse rammene er det med politisk vilje fullt mulig å gjøre noe med.

Jeg syns det er både fascinerende og flott at mannen, som kanskje fremfor noen andre har vært symbolet på en rettferdig norsk rettsstat etter 22. juli, også har blitt en tydelig og viktig talsmann for funksjonshemmede. Med sine to funksjonshemmede barn vet Geir Lippestad hva han prater om, og fremfører sine reflekterte synspunkt på en måte som gir tyngde i samfunnsdebatten! I dagens Aftenposten på nett er han ute med et innlegg som jeg mener er et svært konstruktivt innspill på en dag hvor personer med funksjonsnedsettelse skal og bør bli satt på dagsorden. Innlegget blir her gjengitt i sin helhet:

 

 

Noen er likere enn andre

Media presenterer funksjonshemmede nesten utelukkende som ofre. Som premissleverandører kommer de sjelden til orde.

3. desember er FN-dagen for personer med nedsatt funksjonsevne. Trenger vi den?

Ja! Personer med nedsatt funksjonsevne har overhodet ikke oppnådd likestilling i Norge. Mye godt lovverk er på plass, men i realiteten er dette kun applisert innenfor det offentlige, og i liten grad håndhevet i det private.

Usynlige

Likestillingsloven, diskrimineringsloven og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven skal sikre at alle behandles likt i Norge med mindre forskjellsbehandling har en legitim årsak. Likestillingen i Norge har etter sigende kommet langt. Så langt at enkeltpersoner og motkulturer reagerer på integrering av etniske minoriteter og kvinner med tidvis ekstreme virkemidler.

Personer med funksjonsnedsettelser har ikke avstedkommet slike reaksjoner. Om noen reaksjoner. De er i stor grad fremdeles usynlige, både i mediebildet og i arbeidslivet generelt.

Jeg har to barn med helt ulike funksjonsnedsettelser i min familie. Som far vet jeg at de har mange kvaliteter. Min ene datter ønsker å ta utdannelse i USA og bidra i det norske arbeidslivet som alle andre når hun kommer tilbake ferdig utdannet. Men hun må slite veldig mye hardere for å få vist seg frem bare fordi hun sitter i rullestol. Dette føles som en dyp urettferdighet.

Sjelden til orde

Media presenterer funksjonshemmede nesten utelukkende som ofre. Som premissleverandører kommer de sjelden til orde. Jeg har ennå til gode å se programledere som er blinde eller sitter i rullestol. Det er tydeligvis et glasstak her og en forståelse av at dersom man har funksjonsnedsettelse skal man være glad dersom man bare kommer i arbeid. Hvor relevant arbeidet er for personlighet og kompetanse er meg bekjent ikke synlig i noen statistikk.

Men er det egentlig et uttrykk for et likestilt samfunn hvis en blind fiolinist får seg jobb på et sentralbord?

Personer med funksjonsnedsettelser er en marginalisert gruppe, selv om begrepet i sin videste forstand omfatter en stor del av Norges befolkning. Opp mot 1 million nordmenn, altså mellom 15-20 prosent, har nedsatt funksjonsevne. Begrepet er definert ut fra denne forståelsen: Personer med funksjonsnedsettelse får sin praktiske livsførsel begrenset på grunn av gapet mellom nedsatt funksjonsevne og samfunnets krav.

Det er altså ingen selvfølge at personer med nedsatt funksjonsevne blir funksjonshemmet. Man kan vel si at det er samfunnet som gjør dem til det. Funksjonshemmingen oppstår jo først når det foreligger et gap mellom individets forutsetninger og omgivelsenes utforming eller krav til funksjon.

Likere enn andre

Mitt håp er at mine barn med funksjonsnedsettelse skal ha fremtidsutsikter basert på sine meritter, og ikke stå med lua i hånden for å oppnå en viss grad av samfunnsdeltakelse.

Vi er i dag godt finansielt og kunnskapsmessig rustet til å oppnå likestilling i Norge. Mange vil påstå at kun fantasien setter grenser for hva vi kan få til. Det er mulig for oss å skape et samfunn som behandler sine borgere likt. Det synes som at det fremdeles er noen som er likere enn andre i Norge.

Kilde: http://www.aftenposten.no/meninger/Noen-er-likere-enn-andre-7060305.html