Forrige helg var jeg og kompisen min fra Sarpsborg ute på byen en tur for å ta oss en velfortjent fest. Vi hadde en awesome kveld, og jeg fant fort ut at dette kom til å bli tidenes ego-boost kveld. Siden jeg har blitt en helt fantastisk D-kjendis siste året, var det nok av damer (både søte og mindre søte, og av og til også menn) som kom bort og hilste på, og gav meg både det ene og det andre kysset på kinnet. Min «kjendisstatus» førte til at jeg var tidenes «wingman» for kompisen min. En fyr som egentlig er en lat slabbedask av en Østfolding, men som ved siden av meg på et utested, ble fremstilt som en kjærlig og omsorgsfull fyr med en hemma kjendisvenn. (Kompisen min er fullstendig klar over at han er en slabbedask, så ingen grunn til å bli sjokkert) Anyway, han fikk i alle fall masse spennende tilbud av ymse damer, selv om han er trygt forlova, og i et forhold fylt av kjærlighet… ❤ Jeg fikk til og med en facebookmelding av en av damene vi møtte på festen, som spurte om hun ikke kunne få navnet på denne søte kompisen jeg hadde med meg. Lojal som jeg er svarte jeg høflig nei, og sa at han desverre var opptatt.
For de av dere som er interessert, så er dette altså slabbedask kompisen min Niklas Ljungberg fra Sarpsborg. Generelt sett en ålreit fyr… Generelt sett… 🙂
Men nå over til overskriften, og poenget. Da jeg skulle hjem fra byen (og etter å ha fått et siste kyss av en overstadig beruset førtiåring) ble vi hentet av en drosjesjåfør.Han hadde visstnok kjørt meg på et julebord for ett år siden. Han bemerket ganske tørt og humoristisk at han hadde fulgt med i media, og sett at jeg siden sist hadde «tirret på meg halve landet» med henvisning til trygdeuttalelsene mine. Selv om han var enig i uttalelsene mine den gang, så fikk det meg til å tenke at jeg i intervjuet kanskje fremsto litt for krass og litt for lite spesifikk over hvilke grupper jeg ønsket å nå med kritikken min. Jeg skrev derfor et innlegg i VG den påfølgende uken hvor jeg modererte meg noe. Tenkte derfor jeg skulle lage dette innlegget her, først og fremst fordi jeg synes det er et kjempeviktig tema, som det er kjempeviktig å diskutere i det politiske rom, men også fordi jeg ønsker å vise at jeg tross alt har et litt mer nyansert syn i den debatten.
Arbeidslinja, personlig initiativ og velferdsstatens fremtid
Torsdag 22. mars var jeg ute i VG og uttalte meg om økningen i unge uføre, og min frustrasjon rundt dette . Hensikten med utspillet var å skape debatt rundt individets eget ansvar for å selv komme seg ut i jobb, og samtidig sette fokus på at de aller fleste i samfunnet kan bidra med noe. Det er viktig å understreke at de som har krav på stønad fortsatt skal få det. Det finnes folk som uten tvil har krav på stønad fra NAV. De skal få dette uten å føle dårlig samvittighet.
Det er samtidig helt legitimt å stille spørsmålstegn ved utviklingen av det økende antall unge som mottar stønader fra NAV. Debatten om ungdom som velger å ”nave” er etter min mening et sykdomstegn i det norske samfunnet. På sikt kan frafallet av ungdom fra arbeidslivet skape store utfordringer for bærekraften til vår framtidige velferdsstat.Tiltak og holdningsendringer er stikkord for å løse utfordringen.
For det første må arbeidsgivere ta et større samfunnsansvar og tørre å satse på arbeidstakere som har problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet.Det bør være mulig å lage skreddersydde ordninger som gjør at alle arbeidstakere kan utnytte sin arbeidsevne optimalt. Slike ordninger kan handle om alt fra tilpasset stillingsstørrelse og arbeidstid, universell utforming på arbeidsplassen eller tilpassede arbeidsoppgaver. Utfordringene er helt klart mange, men det er løsningene også!
For det andre må NAV-systemet gjennomgå sin saksbehandlings- og oppfølgingspraksis. Med noen viktige unntak bør flere av NAVs stønader ha strenge vilkår om aktivitet fra mottaker knyttet til seg. Det er viktig at saksbehandlerne vet å bruke disse kravene aktivt for å få stønadsmottakere ut i jobb eller annen aktivitet. NAV må ha som hovedfokus å hele tiden motivere folk ut i arbeid. En ting er at dette må gjøres for samfunnets del, men jeg har også en sterk tro på at det å komme ut i aktivitet er bra både for den enkeltes selvrespekt, selvfølelse og glede av en aktiv hverdag.
Et annet svært viktig poeng i denne debatten er hvordan systemet stiller forventninger til individet. Hvis en person blir møtt med forventninger blir det også lettere å tro at man har evnene som skal til for å oppfylle disse. Dette kan være med på å skape økt selvtillit hos den enkelte. Det er derfor bra at samfunnet sier; ja – vi forventer at du bidrar!
Aktiv samhandling med kommunen og lokale bedrifter er nødvendig. Mange kommuner har etablert arbeidsbaser for innbyggere med bistandsbehov. Noen er flinke til å benytte folk som faller utenfor arbeidslivet som en ressurs i tilrettelagte arbeidsplasser. Et eksempel er Åmli kommune, som fikk en kraftig reduksjon i personer på stønad etter innføring av aktivitetsplikt. For mange er dette inngangsbilletten til å se hva man kan bidra med. NAV må sette krav til kommunene – politikerne inkludert – om å bidra til å oppfylle aktivitetsplikten for de som har mulighet til det.
Tiltakene ovenfor vil både nå og i fremtiden være helt avgjørende for å få folk ut i arbeid. Storsamfunnet skal og bør gi trygghet og et økonomisk sikkerhetsnett for sine innbyggere. Folk skal gis mulighet til å leve et verdig og meningsfylt liv. Likevel er det min klare mening at vi ikke må komme til et punkt der vi tar statens velferdsordninger for gitt, og hvor vi regner med at staten alltid ordner opp. Vi er nødt til å få et større fokus på at individet selv har et personlig ansvar for eget liv, og at den enkelte selv klarer å ta initiativ for sin egen fremtid og for samfunnet som helhet. Det hjelper ikke med gode saksbehandlere eller samarbeidsvillige arbeidsgivere dersom man selv ikke ønsker å bidra. Den enkelte må forstå at velferdssamfunnet ikke skapes av seg selv, men bygges av den totale arbeidsinnsatsen i landet. Vårt samfunn ble bygget på idealene om at man skulle yte etter evne og få etter behov. Dette er idealer man må holde fast ved.
Til syvende og sist handler velferdsstaten om nåværende og fremtidig bæreevne. Det er derfor om å gjøre å få flest mulig ut i arbeid, slik at vi blir flere om å finansiere velferden. Flere hender i arbeid vil være den viktigste delen av løsningen på våre utfordringer. For å få til dette er det viktig at alle bidrar til sitt eget og fellesskapets beste!
Torstein Lerhol
Sentralstyremedlem i Senterungdommen
Et meningsfylt liv! 