Dette innlegget skal ikke handle om mine amerikanske fetisjer, eller alle mine amerikareiser. Det skal handle om et hypotetisk scenario der jeg er amerikansk statsborger, men i samme situasjon som nå. Hvilke muligheter ville jeg hatt? Hvilken hjelp ville jeg fått? Og sist men ikke minst, hvem ville jeg stemt på?
Tankespillet begynte på onsdag, da jeg og assistenten min tok bussen til folkebiblioteket for å høre min gode venn Hans Olav Lahlum diskutere den amerikanske valgkampen med NRK journalist og tidligere utenrikskorrespondent, Tove Bjørgås. Det ble en spennende og svært informativ debatt hvor så og si alle temaer ble tatt opp. Alt fra den amerikanske økonomiens tilstand med relativt høy arbeidsledighet og enorm utenlandsgjeld, til skjevfordelingen mellom fattig og rik. I foredraget ble det påpekt at 5% av de rikeste amerikanerne eier eller kontrollerer 85% av verdiene i landet. Et tall som for meg og mange andre er ganske skremmende på lang sikt, for ikke å snakke om i nærmeste fremtid. Det kom mange gode spørsmål fra salen. Og ett av dem lød som følger: «Hvordan kan amerikanerne akseptere et samfunn hvor ikke alle har de samme mulighetene når det gjelder helse, utdanning, og sosial trygghet?» Det var dette spørsmålet som fikk meg til å tenke; hva hvis jeg var amerikaner?
Hei, mitt navn er Thor Lerol. Jeg er en funksjonshemmet mann fra en liten bygd tett opp i mot Rocky Mountains, i delstaten Colorado. Mine foreldre er melkebønder, og driver et middels stort gårdsbruk. Vi tjener så mye at vi klarer å betjene de daglige utgiftene til mat, klær og boliglån, men kostnadene med den individuelle helseforsikringen har bare økt og økt i takt med sykehusinnleggelsene til meg og min søster. Selv om vi ikke hadde vært funksjonshemmede, hadde fortsatt forsikringen kosta familien over $20 000 i året! Nå koster den rundt $30 000.
Mine foreldre har måttet ta opp lån for å klare å betjene helseutgiftene, tilpasse huset, og leie inn noe ekstrahjelp til å passe på meg og min søster. Vi får riktignok litt assistanse og støtte fra Medicare og Medicaid fordi vi er funksjonshemmede. Budsjettene til de to ordningene har dessverre krympet i takt med den dårlige økonomien. Nå prater Republikanerne om at de vil overføre deler av Medicare og Medicaid tilbake til delstatsnivå. Delstatene har ofte enda dårligere økonomi enn den føderale staten og vi er redd for at ordningene blir enda verre enn de er. Både min søster og jeg synes det er tungt å måtte være så avhengige av hjelp fra familien. Vi skjønner at vi binder dem opp og at det er på grunn av oss at mamma og pappa stadig må be om betalingsutsettelse i banken. Så langt har det gått bra, og med hjelp av noen snille besteforeldre har foreldrene mine klart å beholde gården. Ingen av oss tør å tenke på alternativet.
Oss tre eldste søsknene går alle på et billig offentlig college i nærheten, mens lillebroren min går på den offentlige high school. Den lokale menigheten har tatt på seg ansvaret med å frakte oss til og fra skolen i deres varebil, slik at mine foreldre kan drive gården. Vi er blitt mer og mer avhengige av frivillig hjelp, og heldigvis er det mange i USA som ønsker å bidra. Frivilligheten og hjelpsomheten fra fremmede er noe av det beste med landet vårt, og vi takker alle i småbyen vår for at de stiller opp:)
På grunn av alle de økte omsorgs- og helseutgiftene har ikke foreldrene mine hatt mulighet til å opprette noe utdanningsfond. Akkurat nå føler vi oss likevel heldige, lillebroren min har nettopp fått et idrettsstipend til et bra college. Fremtiden hans ser lys ut. For oss er dette et bevis på at det fortsatt er mulig å oppnå den amerikanske drømmen. Storebroren min kommer til å ta over gården etter hvert, men foreldrene våre har ikke råd til å pensjonere seg. De må nok jobbe til de er langt over 70 for å betjene alt lånet de har pådratt seg. Pensjon er det dårlig med. Social security blir stadig kuttet ned og fremtiden for hele ordningen ser mørk ut. Her må man klare seg selv.
For min egen del er jeg altså 26 år og lever fortsatt hjemme hos mor og far. Dette er noe jeg må gjøre da den månedlige støtten(979$) jeg får fra staten ikke er nok til å dekke alle utgifter. Selv om jeg ofte føler at jeg er en byrde for foreldrene mine, priser jeg meg lykkelig for at jeg får lov til å bo med dem og ikke på en dårlig og underbemannet institusjon. Jeg har fortsatt tro på framtiden og håper alltid at det amerikanske samfunnet skal forandre seg til det bedre, selv om jeg riktignok blir skremt av enkelte personers opptreden på Fox News.
Jeg kommer definitivt til å stemme på Obama denne høsten også. Han har ikke fått til alt han har lovet, men han er så uendelig mye bedre enn alternativet. Med Obama har jeg i det minste et håp om at flere, sakte men sikkert, kan få samme mulighetene som de rikeste har. Man er alltid sin egen lykkes smed, men i de tilfeller hvor det er umulig å løfte slegga selv, er det alltid godt å få litt hjelp.
Godt tilbake i den virkelige verden innser jeg at jeg med mitt norske statsborgerskap har vunnet i lotto. Samfunnet vårt er på ingen måte perfekt, og det er fortsatt noen som ikke får den hjelpen de har krav på. I prinsippet gir velferdsstaten likevel ALLE samme mulighet og hjelp, uavhengig av økonomisk ståsted, sykdom og eventuelle feilvalg som er blitt gjort i livet. Dette er jeg uendelig takknemlig for!
Et meningsfylt liv! 