Bekjennelser fra sykehussengen

Forrige søndag havnet jeg på Lillehammer sykehus. Mistanker om lungebetennelse var grunnen til at ambulansen hentet meg i Vang. For en på 17 kilo, og med 11% lungekapasitet, kan dette være ganske alvorlig dersom dette ikke blir behandlet. Jeg forstod snart hvor dårlig timet innleggelsen var, da jeg innså at jeg kom til å gå glipp av mine foreldres 30-års bryllupsdag (ja de har faktisk allerede vært gift i 30 år), og ikke minst sommerens store høydepunkt; Vinjerock.

På vei til Lillehammer

Selv om man går glipp av viktige ting er det likevel alltid viktig å se på verdien av det som skjer uventet. For meg som politiker kan nettopp en uke på et norsk sykehus ha en slik verdi. Her får jeg pratet med leger og sykepleiere, og får gleden av å høre deres personlige beskrivelser om alt fra sykehussammenslåinger til pressede arbeidssituasjoner. Som politiker er det viktig at man lytter til de som er sterkest berørt av, og best ser konsekvensene av de politiske og administrative beslutningene. Dersom jeg skulle være så heldig å bli folkevalgt er disse erfaringene og samtalene fra denne uken noe jeg absolutt vil ta med meg videre.

Først og fremst vil jeg påpeke det noen har en tendens til å glemme eller ta for gitt; vi har et veldig godt og trygt helsevesen i Norge. Vi er velsignet med sykepleiere og leger som gjør sitt beste ut i fra de ressursene de har tilgjengelig. Jeg har kun lovord å frembringe om de som har behandlet meg denne uka. Det er viktig å huske det positive med helsevesentet vårt i mylderet av alle negative oppslag. Men det er også viktig å ta tak i de utfordringene sykehusnorge møter som følge av de stadige innstrammingene.

En av kveldene ved sykehuset hadde jeg en god samtale med en nattevakt i begynnelsen av sekstiårene. Hun hadde jobbet i helsevesenet i mange tiår. Hun påpekte at arbeidssituasjonen blant de ansatte ble stadig mer presset på grunn at økt arbeidsmengde og fantasifulle nedskjæringer fra ledelsen.

Slapper av med tv serier og film…

Som eksempel nevnte hun at det nå forelå planer om å slå sammen to avdelinger på nattestid. Hver avdeling har i dag to faste sykepleiere som nattevakter. De nye planene gikk ut på at man skulle slå ut en vegg og bygge et større oppholdsrom mellom de to avdelingene. På denne måten kunne man ha kun en sykepleier på hver avdeling og en felles hjelpepleier som løp beina av seg mellom disse to avdelingene. Det nye oppholdsrommet skulle og bli møblert med et stort rundt bord og harde pinnestoler. Her skulle det ikke være rom for hverken sofa eller andre komfortable møbler. Tanken bak dette var at pleierne skulle holde seg på beina, og ikke fristes til å ta seg en ryggstrekk i rolige perioder.

Disse planene er ennå ikke satt ut i livet. Jeg er også en tilhenger av effektivisering av helsevesenet og god økonomistyring. Likevel tenker jeg at slike planer drar effektiviseringlinja alt for langt.Man bør som leder i det offentlige helsevesenet få et større fokus på arbeidssituasjonen og arbeidsforholdet til de ansatte. Rekrutterings- og sykemeldingsutfordringene i norsk helsevesen løses ikke ved at man gjør arbeidsforholdene og arbeidssituasjonen enda mer presset for de ansatte. Fornøyde medarbeidere gir gode resultater. Dette gjelder  målt både i sykefravær og pasientsikkerhet. Nettopp pasientsikkerhet er noe av det som kan bli satt på prøve når sykepleiere ikke lenger har tid til å sjekke en annen sykepleiers medisinoppmåling i en travel arbeidsdag. De er, i likhet med oss andre, bare mennesker. Dersom pleierne blir presset på tid og arbeidsmengde vil det oppstå feil. Det bør derfor være helt klart i samfunnets, helseforetakets og departementets interesse at sykehussektoren ikke får så stramme rammevilkår at man må skjære ned på bekostning av personal- og pasientsikkerhet. Slike nedskjæringer kan i verste fall vise seg å bli dyrere for samfunnet som helhet.

Like viktig for den norske velferdsstaten er det at arbeidsforholdene også vil gi utslag i at folk kan stå lenger i arbeid. Nattevakten jeg pratet med var nå i begynnelsen av seksti-årene. Hun hadde ennå ikke bestemt seg for om hun skulle pensjonere seg når hun var 65 eller 67 år gammel. Dette var avhengig av hvordan arbeidsmiljøet på hennes avdeling utviklet seg i årene som lå foran henne…

I skrivende stund er jeg på bedringens vei, og gleder meg til å komme hjem i morgen. Dette oppholdet har, i tillegg til bedre helse, gitt meg ny innsikt i og erfaring fra en sektor som går gjennom betydelige omstruktureringer. Menneskene jeg møtte her jobber hver dag for å innfri samfunnets økende forventninger til norsk helsevesen. Dette gjør de på en utmerket måte.

Torstein

Hvorfor sexy?

I dagens Nationen kritiserer kommentator Pernille Huseby Senterungdommen for å spille på sex i vår nye kalender +Bygda. Huseby har helt rett i at bildene våre er sexy, men vi mener selv at bildene er profesjonelle og seriøse. De viser et litt annerledes og, gjerne litt mer frekt, bilde av livet på bygda.

Det er foreløpig kun fire bilder som er offentliggjort fra den endelige kalenderen; bildene av Nina Moi og Sandra Borch som har florert i mediene den siste tiden er kun bilder som er tatt av den kreative prosessen, og representerer ikke det endelige resultatet. Huseby og andre skal få lov til å kritisere kalenderen, men vent gjerne til den blir utgitt i november. Da kommer dere til å få se tolv bilder som alle framstiller en side, men og et helhetlig bilde, av det å bo på bygda. Og ja, det er gjort på en noe utradisjonell måte.

Frem til nå har vi presentert bilder som vi mener viser positive og aktuelle sider ved bygdelivet.  Dere har sett en moderne odelsgutt i heldekkende dress som er klar for å drive gården inn i framtiden. Bildet av den unge gründerdamen viser oss de nye mulighetene bredbånd over hele landet gir til de teknologiske gründerne som ønsker å satse på IT-bedrift på bygda. Videre har vi vist en typisk ”fjellfant” som har tatt på seg skiene og nyter morgensolen på fjellet. Her ønsker vi å vise det som gjentatte ganger blir trukket frem som den største fordelen med å bo ute i distriktene: nærheten til naturen.

Alle bildene i kalenderen utgjør en del av en større helhet, og det endelige resultatet vil vise et klart distriktsvennlig budskap. Vårt mål er å framsnakke distriktene og bygdenorge – ikke først og fremst reklamere for Senterungdommens (velargumenterte) budskap. Og ja, noen av bildene kommer til å spille mer på sex enn andre.  Dette kan helt sikkert oppfattes som useriøst av noen – det er helt i orden! Alle har rett til sin mening, men som ungdomsparti ønsker vi å vise en leken side av bygdenorge. Jeg håper likevel at Huseby, og alle våre kritikere, kan vente med å gjøre seg opp en mening til de har sett det offisielle resultatet. Alt før dette er en del av en kreativ prosess som er både sexy, leken, men også profesjonell.

Videre hevder Huseby at vi burde ha gått andre veier for å få frem budskapet vårt om at distriktene er et attraktivt alternativ for dagens ungdom. Senterungdommen, med moderpartiet i ryggen, har lenge forsøkt å fronte dette. Politikken ligger der; på nettsidene våre, på brosjyrer og blogger, men det er betenkningsfullt at man som ungdomsorganisasjon må spisse budskapet for å nå gjennom mediene i håp om prege den politiske dagsorden. Vi har valgt å gjøre budskapet vårt sexy, men med en ung, leken og moderne vri. Lik det eller ikke; vi har flyttet søkelyset mot bygda. Vi håper at dette prosjektet vil føre til at flere diskuterer bygda som et reelt alternativ, med varierte muligheter, og uten fordommer som trauste karer i fjøsdress.

Sexy bønder, sjokolade og en forsinket bursdagsfest

Forrige uke var sykt begivenhetsrik. På tirsdag dro jeg meg med meg mine to slaver, en fotograf, et søskenbarn, en kreativt ansvarlig og en stylist, til Inderøya for å være med på den siste av Senterungdommens fotoshooter for neste års kalender +Bygda. Shooten var en stor suksess, vi fikk mange bra bilder, og ikke minst en hel haug med medieoppmerksomhet. Lettkledde kalendere med et politisk budskap er tydeligvis noe som både fenger og opprører mange. På torsdag skrev både NRK, Adresseavisen og Aftenposten om prosjektet vårt, og viste bilder fra shooten på sine nettsteder. På lørdag kom det også et lengre intervju med min gode venn og kjære leder Sandra Borch på VG Nett. Her svarer hun på hvorfor hun velger å stille opp i kalenderen som skal være med på å sette fokus på livet i distriktene som positivt og livskraftig, til tross for at hun stadig blir mobbet og hetset fordi hun er kortvokst. Når sant skal sies pleier jeg å mobbe henne en del jeg også, men det er oftest etter et par Jägermeister, og kun for å påpeke at jeg er 10cm lengre enn henne (og da mener jeg lengre, ikke høyere).

Nina og Sandra gjør seg klare/lettkledd for fotoshoot 🙂

Fotografen gjør seg klar til å ta bilde av den mystiske Mr. X… Ja, det er en kjent person! Og nei, dere får ikke vite hvem det er ennå!

Her står vi i bakgrunnen og følger med på shooten mens jeg samtidig blir filmet av et dokumentarteam som fulgte meg på Inderøya.

Forberedelse til neste shoot etter en flott middag 🙂

At andre ungdomspartier og politikere mener vi er «billige» og at kalenderen er lavmål for å spre politisk budskap får stå for deres regning. Faktum er at kalenderen faktisk har økt fokuset på bygda, og vi har innimellom alle lettkleddbildene fått frem budskapet vårt om at det er mulig å skape seg et liv på bygda, enten man vil være lærer, gründer eller bonde. Jeg vil gå så langt som å si at det kun er Senterungdommen som kunne dratt i land dette prosjektet på en så profesjonell måte som vi har gjort, og samtidig få frem buskapet som ligger bak. Vi er supertrygge på hvor vi står og veldig stolte over det vi gjør. Hvis andre har problemer med det er de nok mest sannsynlig misunnelige på all oppmerksomheten… Vi hadde uansett en episk bra tur som kommer til å bli et minne for livet!

Chillern under treet etter en travel fotoshoot. It was HOT!

Kreativt ansvarlig Henning Wangsness hviler ut i skyggen 🙂

På vei hjem til Valdres fra Inderøya tok jeg en liten svipptur innom Nidar sitt fabrikkutsalg i Trondheim, hvor jeg endte med å gå fullstendig bananas!

Ingen kommentar…

Vel hjemme igjen var det som vanlig fullt hus, og det var nå klart for å endelig feire min hjemvendte lillebrors 18årsdag sammen med storfamilien.

 

Siden min bror fylte 18 år mente mamma det var på sin plass å lære han at penger ikke vokser på tre… Yeah right! Likevel ville hun gi han et eget pengetre som et symbol på at han nå må jobbe for egne penger. Penger fra familie ble derfor bundet sammen til små løvblad i skjønn forening med Freias twistposer… Litt flaut var det 🙂

Ein idiot på tur…..!

På onsdag bestemte jeg og slaven oss for å ta den «lille» turen på 1,2 mil i tildels 70% helling til heimstølen som ligger rett over gården vår. Selvsikker som jeg er tenkte jeg at solkrem var fullstendig unødvendig da jeg tidligere i sommer har vært ute noen dager og var derfor sikkert på at jeg hadde tilegnet meg et grunnlag på linje med tidenes UV-filter. BIGTIME BACKFIRE!!

Vi hadde en kjempetur, men konsekvensen i etterkant viste seg å bli mye pain, kjøttsår og aloe vera ❤

Bevis ses under:

Utsikt over Vang og den flotte Vangsmjøsa 🙂

 

Fikk drassa med oss et eldgammelt(!) ektepar fra Nederland opp, uten verken hjerteinnfarkt, heteslag eller det som verre er. Imponert!

 

Måtte ta på meg burka’n da jeg med krumma rygg (HØHØ), og hengende hode, forstod at jeg hadde dumma meg loddrett ut. Som staheten selv var ikke dette gjort med lett hjerte.

 

Pain

 

Ja jeg vet jeg ser teit ut….But frankly, i don’t give a damn! Feels like heaven!

 

Godt man kan nerde med slekta…..INNENDØRS!