Rallyrunde på gården :-)

I går dro jeg fra Trondheim mot Vang, rustet for en travel og innholdsrik sommerferie for folk som ikke lider av sosial angst. Bilen var fullastet med alt fra mat, brettspill, respiratorer og opptil flere  rullestoler. Jeg og mine assistenter/slaver (stryk det som ikke passer) var og er mentalt forberedt på den neste månedens mange inntrykk. I morgen kommer endelig lillebror Sondre hjem, og fører med seg det som hører med av velkomst- og bursdagsfester. Deretter drar jeg til Inderøya for å være med å ta de siste bildene til det som ligger an til å bli neste års mest awesome kalender: «+Bygda«. For de av dere som bekymrer dere for om jeg skal stå foran eller bak kamera, kan jeg berolige dere med at jeg kler best å stå bak linsa. På denne måten sparer jeg dere for å se lys levende pinnekjøtt, samtidig som jeg kan ta på meg den administrative rollen – snakk om å slå to fluer i en smekk.

Etter dette kommer to av mine amerikanske firmeninger som skal hospitere hos oss i tre uker, dermed blir dette 3 uker spekket med middemådig engelsk, og mye moro. I huset kommer det til enhver tid til å være mellom ti og femten personer, heldigvis trives jeg med å være sosial. Ellers må jeg selvsagt ikke glemme at jeg har fått billetter til Norges beste festival: Vinjerock. Har leid egen lavvo med 3 andre senterungdommer og er med det klar for å sette festivalpublikummet i fare, med hasardiøs rullestolkjøring i påvirket tilstand – å som jeg gleder meg 😉

På slutten av sommern skal jeg i bryllup til fetteren min, før jeg drar oppover mot Trondheim for å dressere nye slaver… MEN la oss nå komme tilbake til tittelen på innlegget, for jeg kommer til å skrive innlegg om alt dette senere:

Da jeg kom hjem i går kveld hadde jeg behov for å rælle rundt gården i den nye doningen min, samtidig som jeg ville vise slavene mine hvor usannsynlig  vakkert Vang og barndomsgården min faktisk er. Under kommer noen bilder fra gården og Vang.

Nesten til å få tårer i øynene av. Er det rart man blir lokalpatriot?

Bildet er tatt på jordet nedenfor huset vårt, sjekk fossen i bakgrunnen!

Sitter og stirrer på hvor fint det egentlig er ved Vangsmjøsa. Liker spesielt godt at vi har egen brygge og strand.

Et fullstendig «hemmafriendly» laftahus med torv på taket er det ikke mange av.

Her står jeg utenfor det nå legendariske stedet hvor mange av bildene til «+Bygda» ble tatt.

Det eldste stabburet på gården. Tok med pappa opp trappa, bare for å «state» at den nye stolen min klarer å komme opp sånne trapper.

På låvebrua med en av pappas «hundreogsnørrogførti» veterantraktorer… Forøvrig den samme som ble brukt i +Bygda.

… Og enda en…

… and as i was saying… pappa har mange traktorer! og valgte plutselig å sette slaven min på den gamle potetsetter´n fra 1960-tallet. Personlig assistenter for oppleve mye ass 😉

…og helt til slutt et bilde av min kjære biologiske mor som lager vafler til tjue bønder som tester traktorutstyr og oppfører seg som små barn i en godebutikk… Har det veldig morsomt med andre ord 😉

BPA – muligheten til å leve et meningsfylt liv

Det er få ting i mitt liv jeg har vært så fornøyd og heldig med som min assistanseordning, en ordning som gir meg muligheten til å leve et virkelig meningsfylt liv. Som mange av dere sikkert har skjønt, er jeg så fysisk hemma som det nesten er mulig å bli. Jeg trenger hjelp til alle livets gjøremål, og til alle døgnets tider. Noen ville sikkert sagt at folk i min situasjon aldri kan få muligheten til å leve et rikt liv, fylt av utenlandsreiser, politisk aktivitet, fester, studier og forhåpentligvis etterhvert også lønnet arbeid. De ville i så fall tatt grundig feil, fordi jeg er så heldig at jeg bor i en kommune som har gitt meg brukerstyrt personlig assistanse (BPA). En ordning som uten tvil innebærer mye ansvar for meg som person. Jeg må passe på at budsjettene går opp, at det alltid er folk på jobb, at HMS-reglene følges, og sist men ikke minst er det mitt ansvar å skape et godt arbeidsmiljø. Det har nesten blitt et klisjé-begrep at «med frihet kommer ansvar», men med BPA stemmer dette på en prikk. BPA innebærer å ha ansvar, men det er en pris som er vel verdt å betale.

Assistentene jeg har gir meg muligheten til å leve livet mitt akkurat som jeg vil. Dette betyr at jeg har muligheten til å legge meg når jeg vil, stå opp når jeg vil, studere når jeg vil, reise når og hvor jeg vil og spise hva og når jeg vil. Kort sagt kan jeg gjøre alt det «normale» mennesker gjør. Forskjellen er kun at jeg må ha hjelp til det. Akkurat denne friheten, som de fleste andre har, bør være en selvfølgelighet i en velfungerende velferdsstat.

Muligheten for å studere ute i finværet, rett og slett fordi jeg har friheten til å velge det.

I begynnelsen av innlegget mitt skrev jeg at jeg føler meg heldig som har BPA. Det er fordi det ikke er en selvfølge at alle som burde og trenger en slik ordning ikke får det. Jeg synes det er synd at flere med funksjonshemminger ikke får muligheten til å oppleve den samme friheten. Jeg blir provosert over at tjenestetilbudet skal avgjøres av hvilke kommune eller bydel man bor i! Loven burde være lik for alle, og i Helse- og omsorgstjenesteloven står det klart og tydelig at formålet med helsetjenestene er :

Å sikre at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre.

Saksbehandlere som ikke klarer å gi et vedtak med denne intensjonen i mente, irriterer meg derfor grenseløst. Som ungdomspolitiker er jeg klar over at kommuner og bydeler har budsjetter å forholde seg til, men det må da være mulig å kunne se det menneskelige aspektet og de samfunnsøkonomiske ringvirkningene i et vedtak som fattes.

For nettopp BPA kommer til å være det aller viktigste hjelpemiddelet for å få funksjonshemmede ut i arbeidslivet og ut av NAVs stønadssystem. Kommunene har også et ansvar for å skape et inkluderende arbeidsliv og å hjelpe til med å få folk i arbeid. Da må saksbehandlerene se mulighetene i mennesket, og ikke bare tenke på penger og hva som er medisinsk forsvarlig.

Funksjonshemmede som ønsker og evner å ta på seg det ansvaret det innebærer å ha en BPA-ordning, bør derfor bli gitt muligheten til nettopp dette. Til syvende og sist handler det faktisk om at alle bør få muligheten til å leve et selvstendig og meningsfylt liv!

Et Senterparti i fornyelse!

Idag skiftet Regjeringen plutselig mannskap. Lars Peder Brekk og Magnhild Meltveit Kleppa ble byttet ut, med henholdsvis Trygve Slagsvold Vedum og Marit Arnstad. Etter min mening symboliserer dette statsrådsbyttet at Senterpartiet gjør seg klar til en spennende valgkamp, med to svært sterke politikere i spiss for sine departement. Selv om både Lars Peder og Magnhild er dyktige politikere, representerer valget av Vedum og Arnstad et generasjonsskifte i Senterpartiet som nødvendigvis må tvinge seg fram etterhvert. Senterpartiet er i fornyelse, og trenger politikere og tillitsvalgte som har tydelige visjoner om hvor vi som nasjon vil og skal være om hundre år.

Vi bør og skal bli et parti som ikke bare administrerer landet, men som og tør å tenke de store tankene og ta de store beslutningene. 

Noe av det beste med personvalgene som idag er tatt, er at Marit Arnstad etter min mening er en solid Senterpartipolitiker med en klar og tydelig sentrumsideologi med fokus på offentlig ansvar, men som på ingen måte avfeier private initiativ. Trygve Slagsvold Vedum, er på sin side en landbruksminister som faktisk driver egen gård og har agronomutdannelse. Han kommer garantert til å jobbe aktivt for å styrke bondens rolle i norsk matproduksjon. Vi bør generelt sett få flere ministere som har relevant yrkeserfaring for sine departement! Dersom de ikke har slik erfaring, mener jeg det faktisk burde ha vært et krav å «hospitere» på relevante arbeidsplasser. Det er ofte ute i det vanlige arbeidslivet at mange av de gode ideene kommer fram, og en større innsikt blir dannet.

Senterpartiet er helt klart i en fornyelsesprosess, og Senterungdommen er og kommer til å være svært aktive i denne prosessen. Dette gjelder både i forhold til politisk fornyelse såvel som organisatorisk. Men det gjelder også med henblikk på image-bygging av partiet.

Vi i Senterungdommen ønsker å danne et bilde av et moderne parti med øyne mot framtiden, men med røttene trygt plantet i ideen om å ta hele landet i bruk. 

Som mange av dere kanskje har fått med seg, har vi derfor satt igang et kalenderprosjekt for 2013, som skal gi et nytt og spennende bilde av distriktene og mulighetene som ligger der. Kalenderen har fått navnet +Bygda! Navnet henspeiler til at livet på bygda er et «plussliv», med store muligheter og få begrensninger. Inntektene fra kalenderen skal gi til et risprosjekt i Tanzania i regi av Det Kongelige Selskab for Norges Vel. Vi ønsker nemlig at flere skal få muligheten til å skape seg et godt liv og bidra til verdens matproduksjon.

 På bygda har man virkelig muligheten til å være sin egen lykkes smed, samtidig som man nyter frisk luft, frodig natur og et godt og åpent lokalmiljø. 12 senterungdommer har derfor frivillig stilt opp som modeller i ulike livssituasjoner for å vise Norge at livet på bygda er herlig!

Kalenderen blir lansert i starten av november, og vi håper at så mange som mulig bestiller denne flotte kalenderen 🙂 Det kan i så fall gjøres på: www.plussbygda.no

Alle bilder er tatt av fotograf Cathrine Dokken i samarbeid med Kreativ Strek.

Lørdag, litteratur, liberty og liquid-fat

Lørdag er definitivt den dagen i uka jeg liker best. Det er en dag som åpner opp for alle slags aktiviteter. Alt fra å sove til langt på dag, til å jobbe effektivt med skolearbeid. Denne lørdagen har jeg brukt til å lese to spennende krimnoveller som er skrevet av en god venn av meg, for andre gang på en måned (ja, de er veldig gode).

Selvsagt har jeg også fått med meg talen til Burmas store, lille kvinne; Aung San Suu Kyi. Jeg må virkelig ta av meg hatten for den dama. Med sine 67 leveår har hun virkelig klart å utrette mye, selv om hun har tilbragt nesten en tredjedel av livet sitt i husarrest. Med sin utrettelige kamp for økt demokratisk frihet og menneskerettigheter i Burma er hun jo idag en av verdens fremste representanter  og symboler for demokrati, på lik linje med Nelson Mandela. Da hun hadde pressekonferanse i går med Stoltenberg, følte jeg nesten at han blei som en liten smågutt iforhold til henne (og da tenker jeg ikke fysisk størrelse). Syns faktisk at det er en ære at hun kommer til Norge for å holde Nobel-talen sin 21 år etter at hun mottok prisen!

På hjemmesidene til min absolutte favorittfestival, står det følgende sitat «Det er saa viktig aa kosa seg». Dette er et sitat jeg mener alle burde ta til seg. Det å nyte livet og sette pris på alle småting, nyanser, hendelser og aktiviteter er veldig viktig for å få følelsen av å ha et meningsfylt liv. Og siden det er lørdag, er det jo spesielt viktig å kose seg 🙂 Når jeg skal kose meg skikkelig, ja da lager jeg en ordentlig feit milkshake! Den anbefales til alle og oppskriften finner du under.

Oppskrift på sjokolademilkshake

Du trenger:
1 l vaniljeis fra Tine-eide Diplom-is
ca 4 dl Tine helmelk
ønsket mengde sjokoladepulver (merke uvesentlig, siden det ikke produseres av norske bønder)

Alt kjøres i blender til det får en fluffy og nesten grøtaktig konsistens… klumper er ønskelig 🙂 Resultatet ser du under:

Endre arbeidsmiljøloven nå!

De siste årene  har det vært mange tilfeller av grove brudd på arbeidsmiljølovens arbeidstids- og overtidsbestemmelser, spesielt i helsevesenet. Kravene er firkantede, og helsevesenet må derfor velge om de skal bryte arbeidsmiljøloven eller rettighetene til pasientene.  Både de ansatte og pasientene sine rettigheter er viktige, og jeg mener derfor at den utdaterte arbeidsmiljøloven må moderniseres og gjøres mer fleksibel. Målet må være å få en moderne arbeidsmiljølov som er i stand til å møte de nåværende og fremtidige utfordringene man står ovenfor.

Arbeidsmiljøloven må ta innover seg at de som jobber i helsevesenet har forskjellige ønsker når det gjelder helg-, helligdags- og turnusarbeid. Det må åpnes opp for at de individuelle arbeidstakerne kan få arbeidstider som er mer tilpasset sine behov, dette må selvsagt skje der det er mulig, og  i samarbeid med fagforeninger og arbeidsgivere.  Studenter har for eksempel helt helt annet forhold til helgejobbing enn hva småbarnsforeldre har, og kan i perioder gjerne ønske å jobbe flere helger etter hverandre, noe som er ulovlig med dagens regler. En mer fleksibel ordning vil kunne åpne for at arbeidstakere i samarbeid med arbeidsgiver, i større grad kan plassere sine egne fridager i tidsrom slik de selv ønsker uten å måtte søke om allverdens dispensasjoner.

Jeg ønsker en arbeidsmiljølov som fungerer som et beskyttende rammelovverk, men som ikke detaljstyrer den enkelte arbeidstaker og arbeidsgiver.

Selv har jeg svært mange studenter blant mine ansatte og disse har ofte kun mulighet til å jobbe i helgene. Mange av de er avhengige av en viss arbeidsmengde for å spe på studielånet, og jeg føler faktisk at det blir meningsløst for meg å si nei til en student som ønsker å jobbe to helger på rad slik at han kan få fri en annen helg for å dra på konsert. Arbeidsmiljøloven bør være til for å beskytte arbeidstakernes rettigheter, ikke stikke kjepper i hjulene deres.

GJESTEBLOGGER: «En slaves bekjennelser»

Heisann folkens, mitt navn er Jostein, og eg er assistent for Torstein og gjesteskribent i dagens utgave av bloggen. Idag tenkte eg å prate om det å jobbe som assistent for «Tøstein», aka «Herskeren», «Kongen» eller «den eneveldige». Som ansatt (slave, trell osv) hjå overnevnte, blir ein vant til litt av kvart på jobb. Denne jobben er mildt sagt variert, og omfattar oppgåver som tv-titting, matlaging (får også ete sjølv), bilkjøring, «personal shopping», teknisk deligert, vaskekjerring osv. Nettopp denne variasjonen er noko av det som gjer det så triveleg å jobbe hjå Torstein. Når ein møter på jobb, er det umogleg å forutsi om det blir fleire timar med seriar på widescreenen eller om det blir eit hardkjør med masterskriving, partiarbeid eller arbeidslister, og derfor må ein gå på oppgåva med opent sinn. Torstein er litt av ein type, som både kan være verdens snillaste eller ein beinhard sjef, men alt i alt er han suveren når det kjem til å skape ei triveleg atmosfære og jobbkvardag.

Merkar forresten at det var uvant å skrive nynorsk her; slutta med det på ungdomsskulen stort sett. Men må vel prøve å halde på dialekta og morsmålet sitt. Vang i Valdres er ein fantastisk flott plass, men eg har alltid irritert meg over at dei er så fisefine i språket der, og at den eldgamle vangsdialekta er i ferd med å svinne hen. Skjerp dykk, Vang! Anbefaler alle å valfarte til Vang mens dialekta er nokonlunde inntakt der.

Funksjonshemminga til tross, så er Torsteins smakslaukar av dei mest velutvikla i mils omkrets. Her går det i feit, amerikansk mat, og Torstein er heller ikkje snau på å komponere sine eigne rettar. Desse rettane har den fellesnevnaren at hovedkomponentane er fett og sukker. I store mengder! Burde vere obligatorisk med innveiing før og etter vakta, for her går det i kraftig kost. Frokosten kan bestå av litt brød, dekt til med enorme mengder sjokoladepålegg, peanutsmør og smør. Rart korleis han klarer å vere konstant smal over hoftene med slik kost! Matlaginga og smaken til Torstein, set eigentleg lavkarbodiett og vektklubb og alt det der i eit komisk lys. Det som er bra, er at det er skikkeleg mat, laga frå botnen av. Og det at Torstein har meir praktisk sans enn meg og betre oversikt over korleis ting skal gjerast, seier mykje om han. Eller kanskje eigentleg mest om meg 😛 Han kunne fint gått inn som programleiar av Hells Kitchen 🙂 Akkurat no ser vi på eit kokkeprogram på tv, og begrepet «vann i munnen» forekommer hjå opptil fleire her 🙂 God mat!

Previously on «The life of Torstein»

Den siste uka har virkelig flydd avgårde. Har hatt mye på tapeten, og det er noe jeg stortrives med 🙂

På torsdag var jeg hos en salmaker i Trondheim. En salmaker er i bunn og grunn en skredder som har hjernen til Reodor Felgen. Denne mannen ser muligheter i alt, og ingen jobb er for vanskelig. Jeg har fått meg en manuell rullestol/transportseng som bokstavelig talt kan brukes overalt og kjøres hvor som helst. Har muligens et veldig spennende (og hemmelig) prosjekt på gang som trenger en skikkelig farkost, så stolen trengte å «pimpes» litt. Siden stolen har åpnet tusen dører som før har vært lukket fordi jeg nå kan være med overalt, har den fått navnet «Mr. Awesome», noe salmakeren mente var på sin plass å brodere med store bokstaver inn i madrassen, noe jeg selvfølgelig var heltent på 🙂

Enhver råner hadde vært stolt av dette! Mangler bare Wunderbaums nå og «Rønsbunad» (termodress), så er jeg der…

Et viktig poeng med stolen/sengen er at jeg skal kunne drive litt «offroad-virksomhet» og friluftsliv. Dette betyr på ingen måte at dere ser meg i neste sesong av «Ingen grenser» eller «Mann mot natur», men det betyr at jeg nå kan bestige alle mulige hindre, såvel i naturen som i asfaltjungelen. Stolen kan i beste «Transformers»-stil forvandles til en båre, som to av mine «treller» (ja, jeg liker faktisk å finne på nye arbeidstitler til assistentene mine!) kan bære mellom seg. For at dette ikke skal gå utover liv og helse, er det viktig at jeg er ordentlig fastspent, selv om dette betyr at jeg ser ut som en blanding av en fastspent Hannibal Lecter og en som sverger til SM…

På fredag dro jeg med storebror og lillesøster på kino og så «Snow White and the Huntsman». Ikke en veldig stor filmopplevelse, men helt grei underholdning.

På lørdag hadde jeg opplæring av en ny undersått, samtidig som jeg intervjuet to nye potensielle tjenere. Denne prosessen med å ansette og lære opp nye assistenter er egentlig en ganske spennende prosess. Det begynner med at man lyser ut en stilling, deretter mottar man masse søknader, så begynner jobben med å sile ut personer man tror passer de etterspurte behovene og meg som person. Tilslutt kaller man vedkommende inn til intervju, og spør han/hun om masse relevant (og urelevant) informasjon. Etter intervjuet får jeg stort sett en følelse av om denne personen passer til jobben, og passer som slave til meg. Imorgen er jeg ferdig med denne intervjurunden, og da gjelder det å bestemme seg. Foreløbige prognoser viser at jeg kommer til å gå en god assistent-fremtid i møte 🙂

Utover det har mitt store politiske høydepunkt denne uken vært at Stoltenberg innrømte at han ikke var så veldig lei seg for at vi tross alt ikke var med i EU… Mon tro når Støre kommer til samme konklusjon..?

Tilslutt vil jeg bare si at jeg er kjempestolt av sjefen min Sandra som orker å stå i den politiske stormen dag ut og dag inn. Senterungdommen trenger slike som henne!

 

Ha en fortreffelig uke 🙂

Dagens hjerteinfarktstips!

Av åpenbare årsaker er jeg veldig glad i feit mat, og retten jeg nå skal presentere er faktisk noe jeg spiser med glede selv om mange av dere kanskje vil bli småuggen av alt smøret 🙂 Retten er egenkomponert og heter «nakkekoteletter i barbequesmør».

Man trenger altså følgende ingredienser: masse krydder, masse barbequesaus, masse smør og ønsket antall koteletter. Som bondesønn  er det selvsagt viktig at smøret er fra Tine og kjøttet fra Gilde.

Ja, det du ser er helt riktig. Smøret skal høvles opp som ost og legges i bunnen på en ildfast form. Viktig at hele formen er dekket 🙂

Deretter har du på ønsket kryddermengde på toppen av smøret. Du kan bruke hvilket som helst krydder du vil, men jeg bruker stort sett grillkrydder, cayennepepper, hvitløkskrydder, peppermix og chilikrydder.

Etter krydderet heller jeg over barbequesaus, ca én halv flaske, helst av typen Bull’s-Eye, men man kan selvsagt også bruke andre typer.

Kotelettene legges oppå smør/krydder/barbeque-blandingen.

Til slutt kjører man samme runde som i begynnelsen, altså med høvlet meierismør, masse krydder og og den andre halvdelen av barbequeflaska på toppen av kotelettene. Alt skal stå i ovnen i ca to timer på 125 grader. Helt til slutt slår jeg ovnen på 200 grader slik kotelettene får en brunlig farge. Ta retten ut av ovnen når kotelettene bader i fresende smør/barbequesaus/eget fett! Retten skal serveres med ovnsstekte poteter, men ABSOLUTT ikke med salat eller annet grøntfór. Det ødelegger liksom stemninga!

Voilá! Her har du retten som garantert setter smaksløkene dine i høygir og hjertet likeså 🙂

Bromance-aften med slaven!

Slaven min Henning flytter til New Zealand i juli, og i går hadde han siste vakt her i Trondheim. Siden jeg er verdens mest awesome sjef *host* *kremt*, tenkte jeg at det hadde vært hyggelig å spise middag ute og dra på kino i god bromance-ånd 🙂 Så der satt vi på Egon og koste oss med mat mens vi pratet om både fortiden og framtiden. Maten var veldig god, men jeg tror Egon må lære seg å definere matrettene sine litt bedre. Jeg bestilte en pulled pork sandwich, som riktignok var veldig god, men som på ingen måte var «pulled». Pulled pork slik jeg har fått det servert i Unaiten er et mørt stykke svin som er dratt fra hverandre til tråder og blanda med BBQ-saus. Sandwichen på Egon var sandwich med et helt stykke kjøtt inni, noe som betød at for å spise pulled pork måtte vi «pulle» kjøttet selv. I framtiden vil jeg derfor ha avslag på prisen om jeg må lage maten selv, slik at den stemmer overens med menyen!

Tilbake til «daten»: etter Egons hadde vi skikkelig kinomaraton, hvor vi så American Pie Reunion (mest av nostalgiske grunner) og Hunger Games, som forøvrig er en overraskende bra film, med mange politiske undertoner 🙂 For å avrunde kvelden på en ordentlig måte, og følge stilen helt ut, kjørte jeg ham selvsagt til døra…

Fasten your seat belts, it’s going to be a bumpy ride!

I dagens E24 uttaler Elisabeth Holvik, Sparebank 1s sjefsøkonom, at vi bør feste setebeltene våre fordi det er svært sannsynlig at euroen kommer til å bukke under. Og når hun sier bukker under, mener hun ikke bare at det er Hellas som kommer til å droppe euroen, hun mener hele valutasamarbeidet ikke kommer til å bestå i sin nåværende form. Holvik drar frem en del sentrale punkter og analyser som jeg mener er kjempegode og relevante:

1. Euroen fjerner muligheten for medlemslandene til å justere konkurranseevnen, slik at den er tilpasset for det aktuelle landets økonomiske situasjon.

2. Euroen har en alt for svak kurs i i forhold til Tysklands sterke økonomi, samtidig som den utgjør en alt for sterk kurs for de hardest rammede landende i Sør-Europa. Holvik mener det er denne situasjonen som førte til at for eksempel Spania hadde en enorm låneboom etter innføringen av valutaen, og dermed la grunnlaget for mange av problemene vi ser i dag.

3. Valutasamarbeidet har faktisk forsterket forskjellene i medlemslandenes konkurranseevne.

4. Innstramningspakkene har faktisk bidratt til å trykke de sør-europeiske landene enda lengre ned i gjørma.

Holvik konkluderer med at det neppe kommer til å bli stor økonomisk vekst i Europa fremover, og at det riktig nok kommer til komme flere krisehjelpspakker fra ESB, men at disse neppe kommer til å hjelpe særlig mye på den økonomiske situasjonen. Holvik mener derfor at det å splitte opp  Euro-området i flere valutaer kan være løsningen. Medlemslandene slipper dermed å bli låst til valutasamarbeidet og kan tilpasse viktige styringsverktøy, slik som rente, valuta og arbeidsmarkedspolitikk, til sitt eget lands økonomiske situasjon.

Jeg kunne ikke vært mer enig i analysen hennes. I likhet med flere og flere økonomer mener jeg euroen var dømt til å feile fra begynnelsen av. Man kan rett og slett ikke ha en felles valutapolitikk i et økonomisk område hvor både medlemslandene og økonomiene var så vidt forskjellige. Man kan rett og slett ikke sammenligne situasjonen til Portugal med Tyskland sin, eller Nederland sin situasjon med Hellas sin. Skulle dessuten euroen hatt noen mulighet til å overleve, burde valutasamarbeidet vært utstyrt med finanspolitiske styringsverktøy fra starten av. Det holder ikke at disse verktøyene kommer først når krisen er et faktum. Kort sagt tror jeg toget er kjørt og at vi kommer til å se en stor endring i valutasamarbeidet innen 2020.