Følelsen av å være en samfunnsbyrde…

Lenge siden jeg har skrevet her nå. Og som dere vet så pleier jeg stort sett å skrive positive innlegg. Men denne gangen skal jeg skrive et litt mer alvorlig innlegg. Når jeg reiser rundt og holder foredrag, så snakker jeg ofte om at det kan være lett å føle seg som en samfunnsbyrde, når man ser at ens hjelp til et verdig liv koster skattebetalerne masse penger. Jeg har presset denne byrdefølelsen ned med å tenke på at jeg er i full jobb, jeg betaler skatten min med glede, jeg bidrar til samfunnet, men også tanken på at det er staten som har betalt største del av regninga for min assistanse (hjelp), og ikke kommunen.

Det har i lang tid vært slik at staten betaler 80% av regningen på såkalte «ressurskrevende brukere» over et visst innslagspunkt. Det vil si at kommunene betaler regninga til en viss sum, og staten betaler 80% av alt som er over denne summen. I tillegg har det vært sånn at i kommuner med mange ressurskrevende brukere, så har det blitt delt ut skjønnsmidler til kommunene, slik at de som er ressurskrevende brukere skal slippe å føle seg som en byrde på det kommunale budsjettet.

Vel, på forrige kommunestyremøte fikk jeg meg en ubehagelig overraskelse. Rådmannen skulle holde en liten økonomisk orientering i forkant av budsjett. Han begynner med å si at dette blir krevende… Budsjettarbeidet altså. Og som en av årsakene til at dette blir krevende, nevnte han at regjeringen har redusert skjønnsmidlene til ressurskrevende brukere. 2,1 millioner ble prisen for Vang kommune for denne reduksjonen. Jeg sitter (ligger) der som kommunestyrerepresentant, og jeg har aldri følt meg så liten. Jeg vet jo at det blant annet er meg han prater om. Men det er ikke rådmannens feil at jeg føler meg liten. Kommunen min har alltid gitt meg den hjelpen jeg trenger, uten å krangle på noe som helst. Jeg har hatt fantastiske saksbehandlere som alltid har sett verdien av mennesket Torstein, og jeg tror heller ikke at de kommer til å gi meg et dårlig tilbud nå. Men jeg er dritforbanna på regjeringen som setter kommuneadministrasjonen i slike dilemma, at de må prioritere menneskeliv på budsjettene. Dette er så smålig, og det rammer de minste kommunene. Den blå-blå regjeringa har et menneskesyn (når det kommer til svakere grupper) som er helt forkastelig, og de gjør det subtilt, og sakte men sikkert. Det har omtrent ikke stått i nyhetene at det skjæres ned på denne ordningen.

Som medlem av Sp har jeg lenge følt tilhørighet til den såkalte «borgerlige» fløyen av partiet. Om det er denne typen smålighet og mindreverdighet de borgerlige skal representere, så: Fuck det borgerlige! Heretter er jeg bare senterpartist.

Fremtidsbonden?

I går kveld og i dag har det florert med kommentarer, anmeldelser, kronikker og generelle meninger om Brennpunkt-dokumentaren «Fremtidsbonden» som ble sendt på NRK i går kveld.

Først og fremst: Jeg synes det var en skikkelig god dokumentar som på mange måter var god til å vise begge sider av det moderne landbruket. Fjellbonden i Sveits ble på mange måter hyllet i dokumentaren, men lavlandsbonden i Akershus som representerte det industrialiserte landbruket, ble heldigvis ikke gjort til den store syndebukken eller motpolen. På slutten fikk han komme med noen politiske meninger, og da frambrakte også han budskapet om at man kanskje burde ha en annen politikk for fjellbøndene på Vestlandet enn for storbønder på Østlandet.

Nå er jeg en skarve bondesønn med absolutt null peiling på mjølkekvoter (jeg vet ikke engang hvor stor kvote pappa har), dyrka areal, kraftfôrprosent og lignende. Men det jeg vet er at mamma og pappa er flinke til å utnytte beitemarka, spesielt i sommermånedene. Jeg vet at det er en fordel å ikke ha for mange dyr, da dette kan gå ut over dyrevelferden, og jeg er hellig overbevist om at normal veksthastighet hos dyra gir bedre råvarer. Jeg kommer ikke til å mene noe spesielt om det landbrukstekniske i Brennpunkt-dokumentaren, jeg har heller lyst til å dra fram det politiske budskapet som jeg tok med meg fra disse 58 minuttene: Er det politisk vilje så er alt mulig!

På vei til stølen og utmarksbeitet 🙂

Beitepolitikken i Sveits, hvor fjellbønder blir favorisert og belønnet ut i fra antall beitehektar, er en villet politikk. Når den sveitsiske landbruksdirektøren forteller om gjennomførte brukerundersøkelser som viser at forbrukere ønsker miljøvennlig og bærekraftig mat, da kan tilogmed jeg bli imponert over en byråkrat. Det er dette som er å ta forbrukerne på alvor, og ikke å hele tiden fordumme dem med den stadige jamringen om at de kun er opptatt av pris, og ikke bryr seg om kvalitet. Men om det virkelig er slik at forbrukerne i Norge kun er opptatt av pris, så er det kanskje på tide at politikere, bønder og organisasjoner (DNT, NHO Reiseliv o.l.) som har interesse av et levende småskalalandbruk i hele landet, starter prosessen med å få folk til å se verdien av ren og bærekraftig mat. Det er mulig å ha et kulturlandskap kultivert av beitedyr, også i Norge, dersom det er politisk vilje. Jeg vil avslutte med et godt sitat fra Landbruksdirektøren i Sveits, Bernard Lehman:

Konkurransen har to dimensjoner: Den ene handler om prisen på produktet, den andre handler om å være annerledes; både når det gjelder økosystemet og produktene. Den eneste måten landbruket kan overleve på, er ved å være annerledes. 

 

Godt nyttår og takk for det gamle!

2015 er nå historie, og jeg kan se tilbake på et særdeles begivenhetsrikt år med noen nedturer, og store oppturer. Fjoråret var året hvor jeg virkelig tok steget ut og turte å satse på foredrag. Etter mitt møte med Lippestad …

Et Juleønske for norsk landbruk

Sola skinner ute, kalenderen viser 7. desember, og jeg er godt inne i min første adventstid som onkel. Vesle-Jon er født inn i en lang rekke med Jon og Knut´er (faren min heter Jon, broren min heter Knut), som i over 400 år har vært stolte fjellbønder i Vang i Valdres. Hver generasjon har tilført gården noe nytt; investeringer, oppgraderinger, nye bolighus eller nye ideer.

Tre generasjoner Lerhol – alle  boende på samme gård

To dager etter at Jon var født dro mamma, pappa og jeg til Lillehammer sykehus for å besøke den lille. Der tok vi bilde av alle tre generasjoner, og etter hvert som tiden har gått har jeg tenkt mer og mer rundt dette bildet: Det er tre generasjoner som alle bor på samme gård, som alle ønsker å videreutvikle gården slik at vi kan fortsette å leve av den også i fremtiden. Alle ønsker vi at gården skal gi mest mulig avkastning. Alle ønsker vi å utnytte ressursene vi har, men ingen av oss ønsker at dette skal gå på bekostning av dyrevelferd og de etiske problemstillingene som et industrialisert jordbruk fører med seg.

Til støls

Jeg føler meg privilegert som bor på en gård. En gård som produserer sunn norsk mat, hvor det er minimalt med antibiotikabruk og hvor vi synes det er aller best å gjødsle jordene med naturlig møkk. Kyrne tilbringer hver sommerferie i de vakre Vangsfjellene, og beiter ned der det gror igjen. Broren min og samboeren har stadig tilført nye måter for å øke selvforsyningsgraden på gården; grønnsakshage, høner, svin og i løpet av neste år blir vi kanskje også birøktere på si. Det ligger en trygghet i å vite hvor mesteparten av maten vår kommer fra. Ikke bare en romantisk ”sjølvbergar” trygghet, men en mer reell helse- og sikkerhetsmessig trygghet.

Det første egget

Familielandbruket har de aller beste forutsetninger for å finne den gode og sunne balansegangen mellom bærekraftig økonomi, god dyrevelferd og videreføring av et tradisjonsbasert landbruk, som stadig tenker nytt og som ønsker å gi gården videre til neste generasjon i bedre stand enn da de selv tok over.

Mitt juleønske er at min nevø (om han har lyst) kan overta en gård i et samfunn som har forutsigbare rammer og god lønnsomhet for fremtidige bønder. Et samfunn hvor de som styrer bygger oppunder og verdsetter de verdiene som skapes, istedenfor å rive de ned. Verden trenger mer mat, men først og fremst trenger den bærekraftig mat. Norsk familielandbruk representerer balansen mellom bærekraftig, økonomisk og tradisjonsbasert drift. Vær så snill, Sylvi, ikke ødelegg for fremtiden! Sats på bærekraft fremfor overdreven økonomisk effektivitet. Sats på familielandbruket, ikke det industrialiserte landbruket, og ha tro på alle de flotte ungdommene som i framtiden kommer til å forsyne Norge med mat.

Fra Syria til Vang

Det har blitt skrevet hundrevis av innlegg om Syria og flyktningene, og hvordan vi nordmenn skal ta i mot dem. Jeg har tenkt ganske mye på dette selv, for man kan jo ikke unngå å tenke på det når man våkner opp til bilder av døde barn, gråtende mødre og hysteriske fedre, som gjør alt de kan for å komme seg nordover i Europa på søken etter et bedre liv.

Jeg kan godt begynne med å innrømme at jeg alltid har vært litt skeptisk til norsk integrering. Innvandrere ligger høyt på kriminalstatistikken, sosialhjelpstatistikken og arbeidsledighetsstatistikken. Hvorfor skal vi ta i mot flere når vi ikke klarer å integrere de vi har?  Men så leste jeg et innlegg av redaktør for e24, Per Valebrokk, Bestemor Europa trenger flyktningene. Essensen i innlegget er at vi trenger disse flyktningene. De er ikke et problem – de er redningen. De er mennesker med høy utdanning som med riktig integrering vil bli en enorm ressurs, og kan redde både Norge og Europa ut av den kommende alderdomsproblematikken. Skal velferdsstaten bestå slik som vi kjenner den, er vi avhengig av nye, friske hender til å bære grunnmuren av kostnadene. Mens jeg leste artikkelen slo det meg at denne diskusjonen i stor grad ligner på diskusjonen rundt mennesker med nedsatt funksjonsevne, og deres inkludering i arbeidslivet. Denne gruppen ligger også skyhøyt på arbeidsledighetsstatistikken.

Her reiser jeg land og strand rundt og predikerer gospelet om at NAV og arbeidsgivere må se på mennesker som ressurser, og ikke problemer. Jobben og utfordringen er å finne nøkkelen for å utløse disse ressursene. Og det er dét det handler om for flyktningene også. Vi som nasjon må finne nøkkelen til å låse opp ressursene. Vi må finne den riktige integreringsstrategien. I steden for å sette oss på bakbeina og si nei, bør vi heller si velkommen! Og så jobbe intenst for å finne løsningene på utfordringene – og tro meg, løsningene finnes.

Vang kommune jobber allerede godt med integreringsarbeidet, men vi kan bli enda bedre, og ja – vi kan ta i mot flere. Hele livet mitt har jeg jobbet for å finne løsninger på mine fysiske utfordringer, dette har jeg klart gjennom å være positiv, løsningsorientert og ikke problemfokusert. Hvis jeg kan, så kan Vang. Med våre 1500 kvm2 så må vi da klare å finne en varm seng til noen flere mennesker? Ved hjelp av Frivilligsentralen, Innovangsjon og den gode dugnadsånden i Vang, så skal vi klare å gi dem en meningsfylt aktivitet, og på sikt et meningsfullt arbeid.

La oss huske på at de er mennesker med store ressurser – ressurser som med riktig integrering kan bli en kjemperessurs for framtidens Europa, Norge, og ikke minst, et lite lokalsamfunn som Vang.

Hvem bestemmer i det norske folkestyret?

I dag får politikerne stadig oftere referatsaker presentert etter at kommuneadministrasjonen har behandlet dem. Er dette en utvikling vi ønsker? Senterpartiet ønsker å ta tilbake den politiske styringen, og styrke lokaldemokratiet.

En av demokratiets grunntanker er at folkevalgte representanter er ansvarlige for politiske beslutninger som tas til fellesskapets beste. Gjennom valg avgir vi stemmer til politikere som lover å forvalte dette ansvaret. Vi gir tillit til våre likemenn, men kan fjerne denne tilliten ved valg om vi er uenige i beslutningene som tas. Men hva skjer med det lokale folkestyret når vedtakssaker i økende grad behandles av administrasjonene i kommunene? I dag får politikerne stadig oftere referatsaker presentert etter at kommuneadministrasjonen har behandlet dem. Er dette en utvikling vi ønsker? Senterpartiet ønsker å ta tilbake den politiske styringen, og styrke lokaldemokratiet.

I 1814 bestemte vi at fremtidens Norge skulle være en demokratisk, selvstendig stat der befolkningen selv påvirker retningen landet skal gå i. Da Stortinget i 1837 stemte for formannskapsloven, befestet de reelt og formelt folkestyre også i kommunene. Folk vet best hva de selv trenger. Nærhet til beslutningstakere sikrer best mulig tilbud. Dette var ideen bak grunnloven og formannskapsloven, og dette er fortsatt Senterpartiets politikk. Ved å styrke lokaldemokratiet sa vi som nasjon nei til teknokratiet. Vi sa ja til ansvarliggjøring av beslutningstakere. Vi vil ikke tilbake til embetsmannsstaten. Det ble vi enige om for lenge siden.

Likevel har kommuneadministrasjonene rundt om i landet i dag fått ansvar for og fullmakt til å behandle og vedta en rekke saker som omhandler deg og meg gjennom det såkalte delegasjonsreglementet på bekostning av politisk styring. I en av Valdreskommunene viste en opptelling at antall saker som blir politisk behandlet av politiske nemder, formannskapet og kommunestyret omtrent er blitt halvert i perioden 2009-2013. Resten av vedtakssakene er delegert til rådmannen og kommuneadministrasjonen. Intensjonen med økt delegering var at politikerne skulle få mer tid til bred drøfting av overordnede politiske, prinsipielle spørsmål og saker. Det har, etter vår mening, ikke skjedd. Det har heller blitt færre møter og færre saker til behandling.

De delegerte sakene er ofte kompliserte og tidkrevende, og behandlingen krever i mange tilfeller god faglig kompetanse. Kompetanse som administrasjonen sitter på. Senterpartiet mener ikke at kommuneadministrasjonene gjør en dårlig jobb, men vi mener at de gjør en jobb som ikke er en del av deres ansvarsområde. Det at politikerne vil ta tilbake makta betyr ikke at vi ikke skal høre på faglig kompetanse. Det betyr simpelthen at det er politikerne, og ikke administrasjonen som skal sette den politiske agendaen. Fagfolk er ikke valgt til å styre. Derimot er politikerne det. Administrasjonen skal gi råd for å hjelpe politikerne med å ta gode avgjørelser basert på fagkunnskap, men de skal ikke ta over beslutningsprosessen. Det er ikke folkestyret verdig

Vi mener at folkevalgte politikere bør være sitt ansvar bevisst og bruke den tiden som trengs for å sette seg inn i sakene som skal behandles. Også de kompliserte og tidkrevende sakene. Et reelt demokrati fordrer et reelt folkestyre, og folket gir sin tillit til at politikerne gjør jobben sin. Når Senterpartiet kommer til makta blir vår første konkrete oppgave å gå gjennom delegasjonsreglementet for å se punkt for punkt hvilke saker som bør tas tilbake til politisk behandling. Det vil bidra til å redusere rådmannsveldet og styrke folkestyret.

Torstein Lerhol

Ungdomskandidat Oppland Senterparti

3. kandidat til Vang Senterparti

En meningsfylt jobb :-)

I det jeg går (ruller selvsagt) inn i min siste måned som leder for Innovangsjon har jeg virkelig begynt å tenke på hvor sykt artig og givende denne jobben har vært. i løpet av mine to år i denne fantastiske bygdeutviklingsbedriften har det skjedd enormt mye. Og det er nå man begynner å se gode resultater! Denne uka kom det nye befolkningstall fra SSB- og jammen har ikke Vang økt noe voldsomt- høyeste befolkningstallet siden 2001!!! Avisa gjorde en gladsak på det:

For å toppe det hele presenterer vi i kveld Vangsfilmen! En film vi har jobbet med i over et år, men som nå er klar til å vises til hele landet! Vi ønsker å vise alle nordmenn hvor flott bygda vår er! Samtidig ønsker vi å gi et lite stikk til sentraliseringskåte politikere som tror at bygdenorge er dødsdømt… Vi er liv laga!  Har du en gründer i magen? Elsker du natur? Eller ønsker du og familien et roligere men like fullt spennende og meningsfylt liv? Da er Vang kommunen med stor V! Velkommen 🙂

«Soldatdraumen»

For noen uker siden var Forsvarets Forum en tur i Vang for å intervjue meg om forsvaret. Kan skjønne at det virker litt spesielt for de som ikke kjenner meg, at forsvarets eget internblad ønsker å intervjue en 20 kg tung funksjonshemma gutt om forsvar, men jeg er altså veldig interessert i forsvarspolitikk. Ekstremt interessert, faktisk.
Helt siden jeg var liten har jeg drømt om å jobbe i forsvaret, og selv om jeg fort innså at muligheten for å bli FSK-soldat var forsvinnende liten, hadde jeg fortsatt et ønske om å bidra på en eller annen måte. Disse drømmene klarte jeg da å få formidlet i VGTV-intervjuet for to år siden (dere vet, det intervjuet etter nakenbildene …) Forsvarets Forum plukket opp dette, og satte etter to år kursen mot Vang for å høre mer.

I intervjuet fikk jeg fortelle om både meg selv, familien og, kanskje viktigst av alt, Senterpartiets gode forsvarspolitikk.

Og når vi først snakker om FSK, så må vi i alle fall ha synet til en spesialjeger for å lese hva som står på dette bildet. Om du har lyst til å lese det med litt større skrift, kan du laste ned PDFen av bladet her. Intervjuet med meg er på s. 62/63.
Forsvarets Forum hadde forøvrig med seg en særs dyktig fotograf, Arne Flaaten (som forøvrig kjente faren min og hadde malerier av forfedrene mine hjemme, men det er en annen historie). Jeg synes han tok et skikkelig godt bilde med Vennisfjell og Skudshødn i bakgrunnen. Er jo alltid moro å få vist fram hvor flott Vang er! Også til forsvaret 🙂

Fotograf: Arne Flaaten

«Det føles som et opprykk til Eliteserien!»

Som nevnt i tidligere innlegg, var jeg i mars på audition for foredragsfirmaet Orator, et firma eid av Geir Lippestad og Agnete Sommerset. Å få muligheten til å være en foredragsholder i stallen til et slikt profesjonelt firma, og sammen med så mange andre dyktige foredragsholdere, er rett og slett en drøm. Å stå sammen med velrennomerte navn som Morten Krogvold, Stig Inge Bjørnebye, Geir Lippestad og Gard Eidsvoll, er veldig stort.

Trykk på bildet for å komme til Orator sin nettside.

Tirsdag denne uken signerte jeg kontrakten med daglig leder og manager Agnete, og fra nå av vil alle forespørsler gå gjennom Orator ved Agnete. Det blir en helt ny hverdag for meg, og jeg gleder meg til å utvikle mine foredrag i samarbeid med Orator. Akkurat nå føler jeg at jeg har tatt steget opp fra 5. divisjon til Eliteserien, og gleder meg til å nå ut til enda flere med mitt budskap.

Tusen takk til Ida og Yngve i ScanOut og Ingrid Wigdel, som har hjulpet meg med hhv. foto og tekst til Orators nettside.

Til slutt vil jeg takke Agnete og Geir som har gitt meg denne fantastiske muligheten – så får vi se om jeg er tilliten verdig 🙂

«Da han møtte henne» – en foredragshistorie

I begynnelsen av mars traff jeg Carine, en ung dame i rullestol, med en veldig skarp penn. Hun skriver bloggen plutseligrullestol. Bloggen handler om Carines hverdag som nyerfart rullestolbruker. For noen år siden falt Carine ned og brakk nakken. Hun ble ryggmargsskadet og har siden gjort det beste ut av situasjonen. Hun prøver å leve et mest mulig normalt liv, med ektemann, venner og jobb.

På hipsterbar i Oslo

En av assistentene mine er skikkelig blodfan av bloggen hennes og da hun hørte at jeg skulle til Oslo sa hun; «kan du ikke sende henne en mail og høre om hun vil treffe deg?» Jeg så gjorde, og fikk svar med en gang. Vi skulle møtes på en hipster kaffebar på Youngstorget. Jeg kom rett fra en foredragsjobb i Pilestredet (den tidligere omtalte auditionen med Orator) og var ganske fornøyd med meg selv etter å ha levert et bra foredrag. Hun kom sammen med assistenten sin og vi satte oss ned og begynte å prate (når sant skal sies så satte vi oss ikke ned, vi satt jo fra før…#dagenstørre). Jeg er ganske rett fram og spurte rett ut om hun hadde tenkt på å holde foredrag om sine erfaringer for andre. Carine framsto som en ganske beskjeden men viljesterk dame. Hun fortalte meg at hun egentlig ikke hadde tenkt så mye på det og at hun hun led av litt sceneskrekk. Men som hun selv sa på bloggen sin: » for det første prøver jeg å bli akademiker og de må snakke foran folk, og for det andre så er jo dette en skrekk jeg vil kvitte meg med. Så hvorfor ikke?»

Carine og Torstein (fikk litt lyst til å prate om meg selv i tredjeperson) er to mennesker med nedsatt funksjonsevne. Begge er avhengig av rullestol og assistanse, men har likevel to vidt forskjellige historier å fortelle. Carine er «blitt sånn» og Torstein er «født sånn». Carine har et ekteskap og samliv, Torstein er singel og evig jomfru. Carine jobber aktivt med å komme seg inn i arbeidslivet. Torstein er inne i arbeidslivet.

Det siste jeg sa til Carine før våre veier skiltes var: «jeg tror alle mennesker kunne hatt godt av å høre deg og meg prate sammen. Kontrastene i livene våre er spennende og tilsammen former vi et viktig budskap – funksjonshemmingen er egentlig ingen hemning, den er hva du gjør den til. Hvis vi holder foredrag sammen vil historiene våre utfylle hverandre perfekt.

Så hvis noen skulle ha interesse av å booke et spennende, berikende og lærerikt foredrag med to vidt forskjellig «hemma» personer, da syns jeg du skal ta kontakt 🙂